Åpenhet bygger tillit

Den 12. mars 2020 ble de mest inngripende tiltakene siden andre verdenskrig innført i Norge. R-tall, ringer, og rødt nivå har siden blitt kjente uttrykk for koronatrøtte nordmenn. Samtidig blir munnbind og reiserestriksjoner for bagateller å regne sammenliknet med de som har mistet sine kjære eller jobben sin.  

Tallenes tale

Skal vi tro målingene som Helsedirektoratet har fått gjennomført siden begynnelsen av februar 2020, har likevel befolkningen stor tro på at helsemyndighetene ror dette i land. Med et par unntaksuker i år, har stort sett 80 prosent sagt at de har tillit til håndteringen av koronaviruset. Fram til begynnelsen av mars var imidlertid tallet i fritt fall. På det laveste uttrykte bare halvparten av de spurte tillit til håndteringen.

Retoriske grep

En driver for dette er at tiltakene har virket. Norge har relativt lave dødstall, færre smittede og færre med alvorlig sykdom enn mange andre land. I PAR-prosjektet utforsker vi det bidraget som kommunikasjon har gitt til å bygge tillit. Antikkens teoretikere blinka ut det å demonstrere kompetanse, moralsk karakter, og velvilje overfor publikum som de viktigste strategiske grepene i så måte. For en organisasjon kan kanskje moralsk karakter dreie seg om at folk ikke tror den forsøker å skjule noe.

Særlig finner vi det interessant å koble nettopp moralsk karakter og grad av åpenhet. Sammenliknet med danske og svenske myndigheter tror vi nettopp ulik åpenhet har spilt en rolle. I Norge har helsemyndighetene gjerne vist fram hvilke alternativer en kan velge mellom, og så gitt sin tilrådning. Vi har kunnet lese hvilke anbefalinger de ulike institusjonene har kommet med og hva regjeringen har bestemt. Det har for en stor del vært åpenhet om at det råder usikkerhet og faglig uenighet. Det gir troverdighet.

Organisasjonskultur

Våre intervjuer og offentlige uttalelser fra helsemyndighetenes representanter i Norge tyder også på en ganske stor takhøyde for uenighet. Informantene snakker om at det i flere år er dyrket fram en organisasjonskultur som går i den retningen.

To ulike yrkesfløyer, journalister og kommunikasjonsfolk, har da også gitt Folkehelseinstituttet solide klapp på skulderen. I september 2020 mottok instituttets direktør pris fra Norsk presseforbund for «åpenhet om usikkerhet og ulike faglige vurderinger». Måneden etter var det instituttets kommunikasjonsdirektør som kunne møte opp og motta «Åpenhetsprisen 2020» fra Kommunikasjonsforeningen. Også på lederplass i mediene har institusjonen fått ros, sist i Dagens Næringsliv 4. mars.

Evnen til å snu

I Sverige har det vært mindre åpenhet om begrunnelsene for tiltakene. Lenge var imidlertid også mange svensker såre fornøyde. I en undersøkelse i mars 2020 sa 75 prosent av svenskene at de hadde tillit til Folkhälsomyndigheten. I begynnelsen av februar 2021 var det tilsvarende tallet 57 prosent. 

Med så høye dødstall og svært mange alvorlig syke er det kanskje ikke så rart. Vi tror imidlertid også at kommunikasjonsformen spiller inn. Et eksempel er synet på munnbind.  

I Norge var det lenge slik at helsemyndighetene ikke anbefalte munnbind. Så snudde de. Dette har selvsagt vært påpekt i sosiale medier og andre steder. Enkelte tolker dette som at helsemyndighetene ikke vet hva de snakker om. Oppgaven for myndighetene er da å få med folk på at kunnskapsgrunnlaget er i utvikling. Tilpasninger er heller tegn på at ekspertene og fagmiljøene besitter den nødvendige kompetansen til å navigere i, og oppdatere seg på, stadig ny kunnskap.

I Sverige har man imidlertid også på dette området valgt en annen strategi, og munnbind betraktes som mindre viktig. Men når flere og flere i ekspertmiljøet, slik som for eksempel Kungliga vetenskapsakademien, går inn for munnbind, settes det et sterkt press på Folkhälsomyndigheten. Man har kanskje ikke fasiten på dette området og vet ikke om alenegangen lønner seg eller ikke, men tillitsmålingene kan kanskje brukes til å si at åpenhet og villighet til å endre retning generelt gir bedre resultater.

Øyvind Ihlen