Studentene har selv definert og gjennomført et selvstendig forskningsprosjekt innenfor dette hovedtemaet, og har fått veiledning av faglærer og medstudenter. Her kan du lese om hva de ulike gruppene har forsket på, hvordan de gjorde det og hva de har funnet ut.
Bacheloroppgavene er dessverre ikke offentlig tilgjengelige.
En medievitenskapelig studie av Smittestopp-appen: Mira Livingstone Fore, Ingrid Elise Utgård Hille og Adele Vrangen
Studiebakgrunn og faglige interesser:
Mira har fordypning i sosiologi, og er interessert i studiet av sosiale fellesskap og sosial atferd. Adele har fordypning i pedagogikk, og er interessert i hvordan mennesker lærer og utvikler seg. Ingrid har fordypning i psykologi, og er interessert i journalistikk og mediepåvirkning. Vi har alle en felles interesse for kommunikasjon, og mener at våre ulike faglige fordypninger og kompetanse har bidratt til en spennende oppgave.
Om forskningsprosjektet:
I vårt bachelorprosjekt valgte vi å forske på appen Smittestopp, som ble lansert i forbindelse med koronapandemien. Alle tre var enige om at tematikken rundt personvern, privatliv og overvåkning var noe vi ville skrive om og undersøke nærmere. Vi startet forskningsprosjektet med å lese litteratur om hvordan ny overvåkningsteknologi, deriblant ulike apper, kan brukes til å overvåke mennesker i samfunnet. Etter hvert som vi lærte mer om temaet, erfarte vi også at mange ikke er klar over omfanget av overvåkningen som kan finne sted. Når den norske regjeringen annonserte at de jobbet med å utvikle en app som skulle bidra til å spore smittespredning blant befolkningen ble vi raskt enige om at dette var noe vi ønsket å forske på i vår oppgave.
Vi mente dette var faglig relevant fordi det var en helt ny medieteknologi, og noe man ikke har brukt i Norge tidligere. Vi ønsket i oppgaven å se på hvordan appen fungerte, hvordan den ble presentert av ulike aktører, hvordan den ble mottatt av brukerne og hva som var intensjonen med den. Videre ville vi også se på hva slags etiske problemstillinger knyttet til demokrati, retten til privatliv og personvern som reiste seg i forbindelse med appen.
For å undersøke dette nærmere valgte vi å gjøre en kvalitativ studie av Smittestopp. Vi har utført intervju og tatt i bruk ulike analysemetoder som diskursanalyse og affordance-analyse. Affordance-analysen bidro til å si noe om hva vi kunne gjøre med appen, hvordan den la til rette for hva man kunne bruke den til, hva den gjør og hvordan den sporer smitte. Videre ga analysen oss innsikt i hvordan vi handler, oppfører oss og om atferden vår endret seg etter nedlastingen. I tillegg utførte vi en diskursanalyse av et intervju vi hadde gjort med Kyrre Lekve, viseadministrerende direktør i Simula Research Laboratory, av en kronikk av advokat- og personvernsekspert Jon Wessel-Aas og av myndighetenes presentasjon av Smittestopp-appen på pressekonferansen den dagen den ble lansert. Diskursanalysen var med på å etablere en bedre helhetsforståelse, og forstå de forskjellige diskursene som trekkes på i argumentasjonen rundt Smittestopp.
Vi har fått bruk for mye av kunnskapen vi har tilegnet oss fra de tidligere medievitenskapelige fagene. Metodekunnskap har vært spesielt viktig. Å skrive en bacheloroppgave i gruppe krever et godt samarbeid, gode rutiner og evnen til å kunne gi konstruktive tilbakemeldinger til hverandre. Gruppeprosjektet har vært krevende, men på en god måte. Vi ser tilbake på denne perioden som verdifull, utfordrende, spennende og lærerik.
Kunstig intelligens og maskinlæring i journalistikk: Simon Skjerven og Christian Lerbo
Studiebakgrunn og faglige interesser:
Simon har fordypning i statsvitenskap og er interessert i politisk kommunikasjon og samspillet mellom medier og politikk. Christian spesialiserer seg i multimedia og er interessert i samfunnsmessige forhold mellom medieteknologi og kultur.
Om forskningsprosjektet:
Prosjektet vårt handler om bruken av kunstig intelligens og maskinlæring i journalistiske prosesser. Særlig har vi et fokus på den generelle mottagelsen av medieteknologiske innovasjoner. Hvordan påvirker dette publikums tillit til nyhetsmediene? Problemstillingen blir stadig mer aktuell etter hvert som at roboter og algoritmer i økende grad vil styre vår mediehverdag – først og fremst gjennom sosiale medier og kanaler som Facebook, Instagram og YouTube, men også gjennom nettaviser. Problemstillingen vår tar også for seg de nye redaksjonelle og journalistiske praksisene som oppstår i denne medieteknologiske utviklingen. Hvordan ser teknologien ut og hvordan kan den anvendes?
Feltet som er i et tverrfaglig overlapp mellom informatikk og medieforskning, er et relativt nytt forskningsfelt og det eksisterer lite forskning fra før av. Vi har undersøkt problemstillingen gjennom en spørreundersøkelse hvor vi samlet inn data om respondentenes medievaner og holdninger. I tillegg har vi gjennomført intervjuer med tre forskjellige professorer innenfor medievitenskap og informatikk som har gitt oss mer informasjon om teknologiske utviklinger innen feltet og dets applikasjonsområder. I utgangspunktet planla vi også gruppeintervjuer og en nærmere case-studie, men i forbindelse med smittefaren knyttet til spredningen av COVID-19 ble disse planene skrinlagt.
Bruken av maskinlæring i nyhetsproduksjon er ikke særlig utbredt i Norge utenom i noen tilfeller som for eksempel live-oppdateringer i fotballkamper. Derimot er det gjort en del forsøk med dette i utlandet, og særlig i USA, som har gitt oss en del innsikt i problemstillingen. Teknologien utvikler seg også raskt. Allerede i dag finnes et roboter som kan produsere artikler og til og med falske videoer – såkalte deepfakes.
Fremveksten av denne teknologien gir oss både muligheter og utfordringer. Journalister kan muligens jobbe mer effektivt og bruke tiden sin på større gravende saker mens maskiner produserer mindre og enklere saker, som kan være positivt. Samtidig kan det bli enklere å spre store mengder med falske nyheter og propaganda på nett siden en maskin raskt kan produsere og distribuere mange artikler. Det er heller ingen garanti for at maskiner er mer objektive enn journalister, og de kan enkelt programmeres eller “læres opp” til å fremme ekstreme synspunkter.
Oppgaven har vært veldig interessant å jobbe med, og vi har både brukt mye av det vi har lært gjennom bachelorprogrammet i medievitenskap. Samtidig har vi lært mye nytt om maskinlæring og journalistiske prosesser.
Hvordan robotkontoer blir brukt som virkemiddel på sosiale medier: Stine Trulsen, Scott Sjøstrøm og Levi Dakin
Studiebakgrunn og faglige interesser:
Stine har fra tidligere gjennomført en bachelorgrad i statsvitenskap ved Universitetet i Stavanger. Hennes faglige interesser innenfor medievitenskap er hovedsakelig knyttet til de demokratiske aspektene ved digitaliseringen av samfunnet gjennom sosiale medier, og internett som plattform for offentlig debatt. Scott har også en fordypning i statsvitenskap og hans interessefelt omfatter det samme. Levi har en fordypning i samfunnsøkonomi. Levi synes at endringen i kommunikasjon grunnet digitalisering og teknologisk utvikling av mediene er særlig spennende.
Om forskningsprosjektet:
I vårt prosjekt ville vi undersøke et fenomen vi hadde begrenset kunnskap om fra før: robotkontoer. Dette er et relativt nytt fenomen som har hatt sin utvikling i samsvar med digitale medier. Robotkontoer og trollfabrikker ble satt i søkelyset etter det amerikanske presidentvalget i 2016. Det vi var særlig interessert i å undersøke i vårt prosjekt var robotkontoer sin rolle i den offentlige debatten, samt hvordan disse robotkontoene opererer for å utføre ulike formål og om de har en effekt på de virkelige brukerne. Vi valgte derfor å undersøke disse problemstillingene: Hva er en robotkonto, hvilke typer robotkontoer finnes det og hvordan kommuniserer de? Vi ønsket dessuten å undersøke hvordan robotkontoer griper inn i det demokratiske ordskiftet: Hva gjør den utstrakte bruken av robotkontoer med det offentlige ordskiftet, og i hvilken grad kan denne bruken sies å ha en udemokratisk effekt?
Vi valgte å fokusere på fire bruksområder der robotkontoer ser ut til å ha spilt en avgjørende rolle: ulike former for svertekampanjer, politisk polarisering, dannelse av falsk konsensus og spredning av desinformasjon. Vi fant frem til fire caser hvor det allerede var påvist at robotkontoer har blitt brukt. Deretter knyttet vi funnene i disse undersøkelsene opp mot medievitenskapelige teorier for å få en dypere forståelse av samspillet mellom robotkontoers oppførsel og hvordan det kan påvirke individ og samfunn. Gjennom vårt prosjekt fikk vi en dypere forståelse ikke bare av robotkontoer, men også av sosiale medier som arena for offentlig debatt og meningsutfoldelse. Forhåpentligvis kan de funnene vi har gjort hjelpe leseren av vårt prosjekt til å kunne gjenkjenne robotkontoer, få kunnskap om hvorfor de oppfører seg som de gjør og forstå hvilken effekt dette kan ha på samfunnet.
Det er flere medievitenskapelige tilnærminger som har vært nyttige for å belyse robotkontoer som fenomen. Teorier om hvordan medier påvirker holdninger og atferd har vært særlig viktig for å kunne gjennomføre dette prosjektet. Det samme gjelder teorier om medieinstitusjoner og medienes rolle i samfunnet.
Gjennomføringen av dette prosjektet har vært preget av visse utfordringer grunnet Covid-19. Dette har gjort at vi har hatt flere møter ukentlig i Zoom, samt jobbet felles i Google Docs. Vi ser derimot på dette som noe positivt ved at vi nå har tilegnet oss erfaring i hvordan vi kan kommunisere og jobbe mest mulig effektivt og samlet til tross for fysisk avstand. Samarbeidet vårt har fungert utmerket og vi har vært opptatt av at alle tanker og ideer skal bli hørt på lik linje.
Digital selvfremstilling – mennesker som merkevare på Instagram: Tu Sanh Cam, Sandra Jensen og Hanna Eng Gullbekk
Studiebakgrunn og faglige interesser:
Tu har fordypning i samfunnsgeografi og er interessert i digitale medier. Sandra har fordypning i sosialantropologi og er interessert i hvordan man danner sosiale relasjoner og fremstiller seg selv på sosiale og digitale medier. Hanna har fordypning i kunsthistorie og er interessert i digitale medier og markedsføring.
Om forskningsprosjektet:
I vårt prosjekt har vi satt fokus på digital selvfremstilling. Nærmere bestemt har vi undersøkt influenceres digitale selvfremstilling på Instagram. Vi har sett på influencer-fenomenet i en norsk kontekst og undersøkt hvordan influencere fremstiller seg selv som en merkevare. Videre har vi også undersøkt Instagrams affordanser og hvilke føringer og muligheter Instagram legger til rette for at brukerne kan skape sin egen digitale identitet og bygge seg selv som en merkevare.
I sammenheng med influenceres selvfremstilling har vi sett på hvilke roller de trer inn i, i hvilken grad de objektiviserer seg selv og hvordan de fremstiller seg selv som en merkevare. For å besvare problemstillingen vår valgte vi å analysere Instagram-profilene til tre norske influencere: Anniken Jørgensen, Rawdah Mohamed og Maren Schia. Vi har analysert biografien på profilene, utvalgte innlegg fra en tidsbegrenset periode og andre elementer på profilene og innleggene, som for eksempel bildetekst, tagger, emneknagger, kommentarer og så videre.
Fremveksten av sosiale medier har ført til mange nye muligheter, blant annet knyttet til markedsføring og muligheten for å bygge en digital identitet, nærmest som en merkevare. I tråd med veksten av de sosiale mediene har det oppstått et nytt fenomen, som etter hvert har fått stor betydning for markedsføring: influencere. Influencere er personer som blir kjent gjennom sin selvfremstilling på sosiale medier, som for eksempel Instagram. De er kommersielle påvirkere som kan leve av markedsføring gjennom sine profiler på sosiale medier. Markedsføring ved bruk av influencere kalles influencer marketing, og er i dag en svært utbredt form for markedsføring. I 2019 var influencer marketing-industrien verdt 6,5 milliarder amerikanske dollar.
I dette prosjektet har vi gjennomført en kvalitativ innholdsanalyse av profilene til de tre nevnte influencerne. I utgangspunktet hadde vi planer om å hente inn analysemateriale fra innhold de tre influencerene postet i en tidsperiode på 5 dager i løpet av prosjektperioden. Vi oppdaget imidlertid raskt at koronapandemien har ført til en endring i innholdet på influenceres sosiale kanaler som følge av at influencerne, på lik linje med alle andre i samfunnet, har måttet holde seg hjemme. Denne gjorde at vi bestemte oss for heller å samle inn data fra en tidligere periode, nærmere bestemt fra august til oktober i 2019. Vi valgte denne perioden fordi dette er den tiden på året hvor det er moteuke både i København, Paris og Oslo, med en rekke presseuker og events der influencerne er særlig aktive.
I gjennomføringen av dette prosjektet har vi benyttet oss av ulike medievitenskapelige teorier knyttet til selvfremstilling i sosiale medier, kjønn og (selv)objektivisering, medienes rolle i identitetsdannelse og medienes affordancer. I tillegg har vi hatt nytte av våre tre ulike akademiske bakgrunner, og denne unike kombinasjonen har gitt oss en bredere forståelse av influencer-fenomenet. Koronasituasjonen har også uten tvil påvirket vårt arbeid med oppgaven og vårt samarbeid i gruppen. Vi har måttet jobbe på andre måter enn tidligere og har dermed selv i høy grad vært avhengige av mediert kommunikasjon i gjennomføringen av prosjektet. Koronasituasjonen har også gitt oss et nytt perspektiv på influencer-fenomenet, fordi det har blitt tydelig hvor avhengige influencere er av aktiviteter som ikke foregår på nett, deriblant reising, deltakelse på ulike former for events, og lignende.