I 1951 kom avantgarde-komponisten John Cage på ideen om å fremføre et musikkstykke med lyd fra et annet sted enn konsertsalen. Med 12 radioer på scenen skulle lyder fra et helt annet sted skape en ny musikalsk opplevelse for publikum.
I dag virker det kanskje utdatert – selvfølgelig kan musikken du hører på konsert komme fra mer enn bare instrumentene på scenen. Men å få musikere på ulike steder til å spille sammen i sanntid uten at det blir krøll på linja, det har ikke vært enkelt – før Stefano Fasciani ved Institutt for musikkvitenskap utviklet et nytt sett elektroniske verktøy.
– Jeg har satt sammen forskjellige programmer for å gjøre det mulig å spille databasert elektronisk musikk sammen over internett fra ulike steder, uten forsinkelse og ulyd, forteller Fasciani, som forsker innenfor musikkteknologi.
Verktøyet, Networked Electronic Music Tools (NEMT), er noe musikere burde lære seg nå, mener han.
– En ting er koronapandemien, hvor musikere ikke kan møtes for å spille. Men med klimakrisen er vi nødt til å reise mindre.
20 millisekunder magisk grense
Etter at korona satte en stopper for sosiale samlinger i mars, har musikere måttet tenke nytt. Både amatører og store stjerner har spilt karantenekonserter, som de har strømmet fra øvingsrommet eller tomme konsertscener. Men fra artisten synger, til du hører låta, tar det litt tid.
– Som oftest tar det opp til femten sekunder for lyd og bilde å finne veien fra avsender til mottager. Når du spiller konsert fra stua di, og publikum sitter et annet sted, spiller ikke den forsinkelsen noen rolle, sier Fasciani.
Skal man derimot spille sammen i sanntid fra forskjellige steder, er det for lang tid.
– Forsinkelsen på lyd- eller videosignalet bør alltid være mindre enn 20 millisekunder. Det er vanskelig, og kommer ikke an på utstyret du har foran deg, men på nettet.
Uansett om den reiser via kobber eller optiske fibre, bruker lyden tid på å flytte seg fra et sted til et annet.
– Med 20 millisekunder forsinkelse kan du fortsatt høre det. Men hvis jeg spiller trommer og du spiller gitar, kan du tolerere forsinkelsen og klare å følge meg. Men med en gang avstanden blir større, begynner begge å senke tempoet, og det blir vanskeligere å treffe.
Forskning fra RITMO Senter for tverrfaglig forskning på rytme, tid og bevegelse har vist at det finnes teknikker for å håndtere forsinkelsen. Musikere kan nærmest ubevisst tilpasse lydenes kvalitet for å få det til å låte riktig. Men målet er å unngå all forsinkelse.
Kvalitet på nettet begrenser
Fasciani har utviklet det som manglet for å håndtere forsinkelsene. For det å spille sammen fra to eller flere lokasjoner har vært mulig, men bare over lokale eller stabile nett. Et eksempel på eksisterende verktøy er italienskutviklede LOLA.
– Problemet er at de fleste systemer for nettverksbaserte konserter er prototyper, hvor du ikke kan støtte deg på IT-support hvis noe ikke fungerer. Du er avhengig av å være i en viss geografisk nærhet, eller å bruke et eget nettverk.
En annen løsning er å bruke stabile nett, noe universiteter og konservatorier har tilgang på gjennom såkalte forsknings- og utdanningsnettverk.
– Her er båndbredden stabil og symmetrisk, altså har den samme kapasitet til å laste dataene opp, som ned. Når du beveger deg over til det vanlige internettet, deler du derimot båndbredde med mange andre. De fleste vanlige nett er asymmetriske, så du har ingen kontroll over hvor lang tid det tar å laste data opp og ned.
Lyden følger samme klokke
Verktøyet Fasciani har utviklet er først og fremst for elektronisk musikk.
– Når ingen spiller akustiske instrumenter, men du bruker elektronisk utstyr som er sekvensert, er det en datamaskin som spiller lydene. Som musiker fungerer du mer som en dirigent.
Når man spiller med flere maskiner, må de være synkroniserte. Utfordringen i å spille over internett, er at vanlige strategier for å synkronisere, som å bruke klokkesignaler, bare fungerer over lokale nettverk. Derfor må det flere detaljer til:
– Du sender fra deg lyden, som er det du kan høre, sammen med en innebygd synkroniseringsklokke, som kan hentes ut av mottageren. Hvis flere spiller på hver sin maskin, er en av maskinene «master», og de andre følger dens klokke. Når lydene som sendes frem og tilbake mikses sammen, er de perfekt justert til samme tempo, siden all lyd er timet etter samme klokke og det er tatt høyde for nettverksforsinkelser i miksingen.
Hovedmaskinen blir dirigenten, og sørger for at alle lydene spilles synkront. Forsinkelser og ulyd som ville ødelagt for samspillet, er ute av bildet.
– Sånn kan et band spille sammen med elektroniske instrumenter. Programvaren er også utviklet for at flere DJ-er kan spille sømløse back-to-back-sett sammen, sier Fasciani.
Musikk krever god teknologi
Både tidlige prototyper for nettverksbasert samspill, og nyere verktøy, som Fascianis, åpner muligheter for musikere, og ikke minst for annen kommunikasjon. At de er utviklet i en musikalsk kontekst, er likevel ikke tilfeldig, tror Fasciani.
– Dette er et eksempel på at humaniora kan drive innovasjon innenfor teknologi. Behovene når det gjelder systemer for lyd, bilde og kommunikasjonsteknologi er langt mer avanserte innenfor musikk enn innenfor noe annet felt, sier han.
Fasciani er likevel redd for at musikkfeltet sakker akterut.
– På andre områder har man erstattet brev med e-post, eller plater med lydfiler. Men lydteknikere som i dag kan sette opp en konsertscene og lage et show for hundre tusen personer, vet ikke hvordan de skal sette opp en nettverksbasert konsert. Samtidig – hvor skulle de lært seg det? Det burde vært pensum i alle musikkutdanninger.
Opplæring i musikkteknologi
Teknologien Stefano Fasciani jobber med, brukes aktivt i det internasjonale masterprogrammet Music, Communication and Technology, hvor han er lærer. Her får studentene nettopp det Fasciani mener musikere og musikkteknologer av i dag trenger.
– Musikere, musikklærere, lydteknikere – alle som er involverte i musikk og konserter, burde være kyndige i bruken av nettverkbaserte verktøy.
Fasciani kom inn i musikkforskningsfeltet gjennom klubbscenen, men har bakgrunn som ingeniør.
– Ingeniører er alltid raske med å bruke nye verktøy som gjør jobben vår lettere. Det er en læringskurve i starten, men det er en kort oppoverbakke, før du får et lettere liv. Jeg forstår ikke hvorfor ikke alle er like åpne for innovasjon.
Pandemien understreker behovet, mener han.
– Mange har hatt det ganske lettvint, mens andre har slitt. Men når man har hatt mer enn femten år på seg for å bli digitale, og ikke gjort det, så har man rett og slett gått glipp av en åpenbar mulighet.
Les også:
Interessert i forskning fra Det humanistiske fakultet? Meld deg på vårt månedlige nyhetsbrev