INNLEDNING
Det er i den senere tid blitt vanlig å støte på begrepsparet "musikk og identitet". Med dette mener vi at det er sammenheng mellom "hvem vi er" og "hvilken musikk vi liker". Med andre ord: "si meg hvilken musikk du liker, og jeg skal si deg hvem du er".
Det er denne påstanden vi vil forsøke å utdype i det følgende. Ikke i første rekke for å undersøke sammenhenger mellom musikksmak og personlig egenart eller sosial tilhørighet, men bruke begrepsparet "musikk og identitet" som en innfallvinkel til generelt å øke forståelsen for hvordan vi bruker, opplever og oppfatter musikk.
Vi tror ikke at musikken er et slags "universelt språk" som mennesker i fred og harmoni bruker til å kommunisere igjennom uavhengig av kulturbakgrunn. Det er svært vanskelig å komme "på innsiden" av en musikkultur uten å akseptere eller leve seg inn i en rekke av de verdier denne musikken er vevet inn i. Og er vi først "kommet på innsiden" viser det seg i praksis at mange kan få problemer med å forholde seg "rimelig objektivt" til andre musikkformer.
Musikklivet ligner mer på en kampplass mellom kulturelle verdier. Musikken er et av de sterkeste midler vi har til å signalisere personlig og sosial identitet og det ligger atskillig mer konflikt enn forsoning innbakt i den musikalske kommunikasjonen. I alle fall ønsker vi som en arbeidshypotese å fokusere på "den splid" musikken er med på å skape, de forskjeller i verdier som musikken synliggjør.
Som musikkforskere eller musikkformidlere er det viktig å tydeliggjøre sin egen verditilknytning til musikk. Dette for igjen å forsøke å "avideologisere" sin egen musikkopplevelse og musikkoppfatning. Ikke fordi vi tror at en slik "avideologisering" eller "avmystifisering" fullt ut er mulig, men fordi vi skal forsøke å unngå å felle noen verdidom før vi begynner å forholde oss til musikk og musikkliv. Samtidig vil vi, ved å tydeliggjøre vår "forforståelse" allerede ha bidratt til økt forståelse av "fenomenet musikk".
Dette er mer komplisert enn vi ofte er klar over. Som vi skal se utover i denne teksten er det nesten umulig å beskjeftige seg med musikk uten å være forutinntatt med hensyn til spørsmål om verdi og kvalitet. Dette vil igjen kunne føre til noen sære prioriteringer både innen musikklivet og innen musikkforskningen.
Et annet utgangspunkt for oss er at det ikke bare er musikken selv som i første rekke er opphavet til opplevelsen, men samtalen, den "situasjonen" musikken oppleves i. Om vi trekker fra hele den sosiale situasjonen som er spunnet rundt musikken og som vi møter i den samtale eller diskurs som finnes omkring musikk, blir det ingenting tilbake: med andre ord selve kjernen i musikkopplevelsen vil forsvinne. Dette er en sterk påstand - foruroligende - om vi ser rekkevidden.
Som vi vil forsøke å vise er det umulig å høre "musikken i seg selv". Hva vi hører er lyd som sosialt konstruert mening. Vi finner med andre ord ikke "meningen i musikken" ved å dekonstruere musikken selv, men bare gjennom å dekonstruere de sosiale situasjoner vi som individer har lært oss å verdsette musikken i. Dette betyr ikke at musikkopplevelsen er mindre "virkelig" for folk flest. Det betyr snarere at de blander sammen denne "virkeligheten" med musikken selv - dvs. de ønsker å tro at det er musikken som skaper den. Og dette er fatalt for en disiplin som f.eks. musikkestetikk som synes å bygge hele sin eksistens på at det skulle finnes en slags skjult mening i selve de musikalske strukturer. En annen uheldig konsekvens for musikkforskningen er at man i så stor grad er konsentrert om "verkene" - musikkobjektet. Denne vinklingen mot "musikkobjektene" fører også til en perspektivforskyvning hvor man i stor grad har unnlatt å studere de sosiale relasjoner som resepsjon og skaping av musikk utløser eller foregår innenfor. Med andre ord: Ved å knytte verdi til musikkobjektet kan man overse verdier som vi tar med oss når vi lytter til musikk, i samspill eller ved lytting.