VI AVGRENSER OSS
IDENTITET
Bruken av begrepet "identitet" er ikke uproblematisk. Selve begrepet er så omfattende, til dels uklart, eller definert på så mange måter, at man allerede i utgangspunktet må spørre seg om det virkelig har noen hensikt å bruke et slikt begrep til å belyse vårt forhold til musikk, eller til å si noe om hva musikk "er" eller "kan være": For hva er egentlig "identitet", hva vil det si å "ha" eller "uttrykke" en "identitet"?
Vi kunne si at identitet ikke bare er "det jeg/vi er". Identitet er kanskje snarere lik måten jeg velger å besvare spørsmålene på - begrepene, ordene vi bruker når vi skal beskrive oss selv. Identitet er vevet inn i selve "konteksten" vi svarer ut i fra. Det er vår identitet som bestemmer det perspektivet vi ser oss selv ut i fra, rammen som bestemmer ikke bare måten vi stiller spørsmålet på, men også mulighetene for svar.
Vi har valgt å bruke begrepet 'identitet' som et samlebegrep, som et punkt hvor mange tråder møtes når vi skal studere musikk i relasjon til individer, grupper eller samfunn. Samtidig understreker vi at begrepet identitet i seg selv er en konstruksjon, et perspektiv til å betrakte fenomener ut ifra, en ramme rundt studiet av forholdet musikk - individer - samfunn.
Som forutsetning (og som konklusjon) antar vi at musikk brukes på en rekke måter som alle har det til felles at de sier noe om brukerens identitet: hvordan man ser på seg selv, hvordan vi oppfatter oss selv, hvor vi ønsker å tilhøre, hvem vi ønsker å være lik, hvordan vi ønsker å være osv. osv. "Vi" kan her leses som om det dreier seg om en person, en gruppe, delkultur, etnisk gruppe, nasjon o.l.
Forenklet kunne vi si at identitet kommuniseres gjennom musikk, og at en person bruker musikk til å kommunisere sosial plassering, gruppetilhørighet, verdier, normer, delkulturell-, etnisk eller nasjonal tilhørighet.
Eller sett fra fra en annen synsvinkel - i et annet perspektiv: En nasjon/gruppe/delkultur o.l. bruker musikk som symbol for kulturell enhet, som middel til å skape enhet og sammenheng, som middel til å avgrense seg, markere en forskjell, eller som signal på kulturell egenart.
MUSIKALSK SOSIALISERING
Siden vi alle både har en personlig og en sosial historie, kunne det være et fruktbart utgangspunkt å se våre musikkpreferenser på bakgrunn av vår sosialisering. La oss også ha i tankene at denne sosialiseringen går forut for det forsøk på legitimering av vår musikksmak som knyttes til avgrensing av identitet.
Siden det er umulig å tenke seg at et forhold til musikk dannes utenfor en kontekst, blir nettopp denne kontekst vesentlig å forstå når vi skal nøste opp bakgrunn for musikkvalg. Musikk oppleves, snakkes om og brukes innenfor en bestemt situasjon. Musikken er samtidig med på å etablere situasjoner, gjerne gode situasjoner. Og med gode situasjoner menes slike hvor følelsen av tilhørighet og felleskap gjerne er sentral.
Men samtidig som musikk er med på å skape gode situasjoner, får musikken en instrumentell verdi: veien tilbake til den gode situasjonen går gjennom bestemte typer musikk. Musikk blir middel til å gjenetablere følelser av tilhørighet.
Siden følelser av tilhørighet, fellesskap og tilknytning i stor grad henger sammen med opplevelser av identitet, vil musikken også kunne spille en vesentlig rolle når identitet skal opprettholdes. Kontinuitet i selvoppfatning vekkes til live gjennom å holde fast på stemninger og verdier knyttet til situasjoner hvor selvoppfatning forankres. Musikken vi likte i ungdomstiden vil for svært mange være retningsgivende for senere musikkpreferanser.
En konsekvens av det foregående kan være at musikk ikke foretrekkes på grunn av sine iboende kvaliteter, men fordi den har instrumentell verdi med hensyn til å opprettholde eller tilbakekalle "gode situasjoner". Den diskurs - samtale -vi fører omkring musikken, ikke bare med andre, men også den vi fører med oss selv når vi lytter, er med på å opprettholde dette forhold. Musikken får samtidig verdi med hensyn til å avgrense situasjonen. Musikken blir tegnet som signaliserer tilhørighet. Og samtidig tegnet som kan signalisere og symbolisere motstand overfor interesser og verdier som truer felleskapsfølelsen.
På liknende måte som den vest-tyske sosialpsykologen Thomas Ziehe (82, 83) argumenterer med hensyn til samfunnsforandring og kulturell frisetting, kunne vi argumentere med hensyn til musikk. Gjennom utvikling av teknisk formidling og massekommunikasjon av musikk, er musikken ofte løsrevet fra de funksjoner den opprinnelig var tiltenkt.
Det er mulig å se denne utviklingen som en mange hundreårig prosess, hvor musikken, ved å bli underlagt de vanlige markedsbetingelser, gjøres til en vare. Ved oppståelsen av komponisten som produsent, publikum som konsument, er musikken langsomt blitt et produkt som selges gjennom konserter, senere på plate og i massemediene.
Gjennom konsertvesenet får musikken spesielle rituelle funksjoner å ivareta innen bestemte klasser og grupper. En praksis som igjen er forskjellig fra perioder hvor musikk tydeligere ble produsert for å tjene mer hverdagslige funksjoner.
I dag eksisterer musikken i første rekke som elektromagnetiske bølger - høyt oppe i atmosfæren - klare til å bli fanget opp og ført inn i vår hverdag. Det er opp til oss selv gjennom vår bruk å gi musikken nye funksjoner - som atspredning, kommunikasjon eller identitetskapende uttrykk.
Selv om den musikkulturelle frisettinga stort sett foregår friksjons-fritt, finnes det i den senere tid tegn på at mange ønsker å bevare og mestre tradisjoner før de blir borte.
På samme måte som grupper slår ring om fortidsbygninger, verne-verdige hus og landskap for å hindre den fremadskridende kulturelle nedbrytingen, trekkes f.eks. folkemusikktradisjoner fram i dagen gjennom fornyet interesse for kappleiker og kurs.
Eller interessen for europeisk middelalder, barokk og renessanse fører til økt interesse for oppføringstradisjoner. Slik sett er restaureringen av musikkhistorien et tydelig trekk ved de siste tiårs utvikling.
MOTSTAND OG KULTURELL DOMINANS
La oss summere opp noen punkter. Vi har påstått at musikk knytter seg til vår selvoppfatning eller identitet. At vi bruker musikken til å signalisere hvem vi er og hvor vi hører til. Videre at vår identitet bestemmer det perspektivet vi anlegger når vi lytter til musikk. Noe som igjen betyr at vi "oversetter" forskjellig og dermed får forskjellige opplevelser.
Et nytt spørsmål. Hvorfor er det så vanskelig å akseptere andre musikkformer? Hvorfor er vi så heftig engasjert i å forsvare eller ta avstand fra ulike musikktyper? Selv om vi "oversetter" forskjellig, og dermed får ulike opplevelser, skulle vi ikke av den grunn bli uenige, føle oss truet eller inngå i en stillingskrig med andre musikkgenre. Tross alt er det bare ganske ufarlig lyd vi har med å gjøre?
Hva vi spør etter er med andre ord "hvorfor" musikk knyttes til identitet. Hva er det vi ønsker å oppnå ved å låse fast våre perspektiv? Eller inngå i stillingskrig med andre musikkformer?
Når musikk kan komme til å symbolisere motstand, kan forklaringen ligge i at "identitet" er noe som dannes og forstås i forhold til - eller gjerne i opposisjon til, andre typer identitet. For å vite "hvem vi er" må vi avgrense oss i forhold til andre mennesker, i forhold til verdier og normer. Musikken blir en markør, en måte å vise at vi er forskjellige. Musikken blir et "tegn" på at vi deler visse verdier og tar avstand fra andre. Og som vi skal se, blir det viktig å "erobre" tegnene slik at vi blir synlige for andre og kan ta del i kampen om hvilke verdier som skal råde.
Stikkord blir for det følgende "tilhørighet", "motstand" og "forskjells-markering". Når musikk knyttes til identitet, blir musikk-genrene kampplass mellom ulike verdier.
For å utdype den siden av identitetsspørsmålet som har med kamp, motstand og avgrensning å gjøre, kunne vi trekke inn begrepet "kulturell dominans". Med kulturell dominans menes her (med Hebdige, 79) en situasjon hvor en provisorisk allianse mellom visse sosiale grupper kan utføre "total sosial autoritet" over andre grupper. En slik dominans behøver ikke skje ved hjelp av tvang eller ved direkte å pålegge andre bestemte ideer, men ved å vinne og forme enighet slik at makten i de dominerende klasser opptrer legitimt og naturlig.
Kulturell dominans - eller "hegemoni" som det også heter i enkelte sammenhenger - er her ikke å forstå som noe som er gitt naturlig til en bestemt klasse, men noe som må vinnes, reproduseres og forlenges.
I denne sammenheng skal også flettes inn noen ord om begrepet "ideologi"- eller "verdensanskuelse". Som vi har vært inne på tidligere, henger noen av vanskene med å bestemme hva "identitet" er nøye sammen med selve måten vi stiller spørsmålet på. Siden "identitet" ofte opptrer som noe naturlig - som uttrykk for noe "selvfølgelig", trenger vi et begrep som fanger innen denne "selvfølgeligheten".
"Verdensanskuelse" er her ment i en slik betydning. Andre liknende uttrykk er "ideologi" (brukt nettopp på denne måten), "mentalitet" eller, i vitenskapen, "paradigme".
Hva som ønskes begrepsfestet med slike begrep, er en slags "common sense" som opererer ureflektert, "under bevissthetsnivået". Det er det spontane, gjennomsiktige, det "naturlige" ved vår tanke- og væremåte som skal innringes. Samfunnet vil ofte domineres av en bestemt verdensanskuelse, en slags stilltiende overenskomst om hvordan "tingene skal være".
Hva vi ofte er vitne til er at denne "enigheten" kan utfordres og brytes. Motstand overfor grupper som dominerer kan ikke alltid like lett avfeies eller automatisk innlemmes. De formene som hegemoniet ytrer seg igjennom kan dekonstrueres. Uttrykk kan "gjenerobres" og bli gitt en motsatt mening.
Hebdige (1979:15-19) poengterer hvordan vi særlig innenfor ungdomskulturene i etterkrigstiden kan studere hvordan ulike grupper på en bestemt måte signaliserer sammenbruddet i "enigheten" - presentert indirekte gjennom ulike "stiler". En liknende brytning vil finne sted mellom ulike musikkulturer i samfunnet - altså ikke bare i forbindelse med rock og pop.
Hva vi kan iaktta, skriver Hebdige, er en kamp mellom hvem som skal "eie" eller definere "tegnene". Hva vi med andre ord kan studere, er hvordan ulike objekter tas i bruk av ulike grupper for å gis en bestemt mening, hvordan en gruppe kan "stjele" et objekt fra en annen gruppe og gi det et nytt innhold. Hva vi kaller "stil" er med andre ord ladet med "mening". Gjennom en bestemt "stil" omformes betydningsinnhold, den "normale orden" forstyrres.
Identitet står i forhold til kulturell dominans slik at enkelte vil definere sin identitet i forhold til eller i motsetning til ideer eller rådende livsstiler. Det er viktig her å betone at identitet trolig ikke kan forstås bare ut i fra seg selv, men ved å settes opp imot andre identitetsuttrykk. Valget av identitet og forholdet til uttrykk som besitter kulturell dominans vil variere - ikke bare i form, men også i intensitet. For noen vil nettopp det å markere forskjell til den livsstil som har hegemoni nettopp være selve kjernen i identitetsuttrykket.
Hvem som besitter kulturell dominans, f.eks. innenfor musikk, vil oppfattes forskjellig av ulike grupper. Hva vi ofte kan iaktta er at en musikalsk delkultur befinner seg i dialog med flere "referansegrupper" samtidig.
Hos oss i dag kunne vi si at vår offisielle statsfinansierte musikk, dvs. den såkalte seriøse klassiske musikken besitter kulturell dominans sammen med den kommersielle musikken båret fram av massemedier og plateselskaper. Men innenfor disse musikkulturene vil det igjen være kamp mellom ulike grupper. F.eks. om hvem som skal definere hvordan barokkmusik skal spilles. Eller hvilke rockegrupper som skal være normgivende innen et aktuelt tidsrom.
Musikkskribentene synes å spille en særlig viktig rolle i denne sammenheng. Gjennom adjektivbruk i plate- og konsertanmeldelser trekkes opp retningslinjer for smak eller "kvalitetskriteria". Gjennom utvalget av musikkgrupper, spalteplass som gis, skjer en slags "tegnsetting" som virker normgivende på musikksmak. Kampen om hegemoniet foregår slik ikke bare mellom de dominerende musikkgenre, men like mye innenfor de ulike genre.
Studiet av ulike former for språkbruk kunne klargjøre hvordan ulike posisjoner formes og opprettholdes. Et eksempel ville være å studere et begrep som "autentisk" - ofte heftet til en musikkgenre, gjerne positivt ladet, som normgivende for musikksmak.
EKSEMPLER
Om du tilhørte jazzmiljøet i Oslo i begynnelsen av sekstiåra, visste du godt hva det ville si å være "corny". Å spille "corny" betød å "være corny" - og den beste illustrasjon var å vise til trad-jazz musikere og publikum. Vi henviste med andre ord ikke til andre populær-musikk-former, eller til klassisk musikk for å illustrere hva som var "corny" - å gå så langt var på ingen måte nødvendig.
Så lenge man ikke var "corny" - dvs. ble godkjent som erklært tilhenger av bop-jazz - ble man akseptert i visse tilhørerkretser. Dette behøvde imidlertid ikke å bety at man ble godtatt i musikerkretser.
Slike erfaringer hører ikke spesifikt til vårt hjemlige musikkmiljøe, men synes å være typiske opplevelser i mange musikermiljøer. Den amerikanske sosiologen Howard Becker utforsker i boka "Outsiders" hvordan musikere ofte tvinges til å bruke musikken til å opprettholde en særegen identitet. Alle som har vært innenfor et musikermiljø kjenner også de noen ganger helt særegne regler som må følges for å få innpass i miljøet. Eller som en av de intervjuede i Beckers bok sier det:
"I'm glad I'm getting out of the business, though, I'm getting sick of being around musicians. There's so much ritual and ceremony junk. They have to talk a special language, dress different, and wear a different kind of glasses. And it just doesn't mean a damn thing except "we're different."
Howard Becker, var selv en periode danse/jazz-pianist. Det er fra denne perioden han skrev ned en rekke av sine observasjoner (Becker, 63). Et av begrepene Becker nevner er "square", som jazz/dansemusikere brukte til å skape avstand til publikum:
"Squareness" is felt to penetrate every aspect of the square's behavior just as its opposite", "hipness", is evident in everything the musician does. The square seems to do everything wrong and is laughable and ludicrous. Musicians derive a good deal of amusement from sitting and watching squares. Everyone has stories to tell about the laughable antics of squares... Every item of dress, speech, and behavior which differs from that of the musician is taken as new evidence of the inherent insensitivity and ignorance of the square. Since musicians have an esoteric culture these evidences are many and serve only to fortify their convictions that musician and squares are two different kinds of people. But the square is feared as well, since he is thought of as the ultimate source of commercial pressure. It is the square's ignorance of music that compels the musician to play what he considers bad music in order to be successful."
"Square" betyr nærmest det motsatte av hva musikeren skulle være, både i måte å tenke, føle og oppføre seg på. Hva som synes maktpåliggende for musikeren er å bevare sin integritet, sin rett til å spille hva man ønsker: dvs. i dette tilfelle jazz. Men denne retten til å uttrykke seg fritt gjennom musikken er truet fordi publikum ikke ønsker denne musikken - publikum ønsker musikk til å danse etter.
Stilt overfor trusselen om enten å miste sitt levebrød eller miste sin integritet, utvikler musikerne spesielle væremåter, leveregler og definisjoner med hensyn til hvem som hører til gruppen og hvem som er utenfor. Frykten for å bli presset til å spille noe man ikke ønsker fører til forskansning i delkulturens atferdsmåter, noe som igjen avgrenser musikerne fra storsamfunnet.
Avstanden til "de andre" forstørres, man dyrker en livsstil som legger vekt på å være annerledes: til mer sprø man er, til lettere blir man akseptert. Mange av musikernes egne historier legger også vekt på skildre slike "sprø" situasjoner. Vi gjengir her en fra Becker, vel vitende om de mange gode musikerhistorier som florerer blant norske musikere:
"We played the dance and after the job was over we packed up to get back in this old bus and make it back to Detroit. A little way out of town the car refused to go. There was plenty of gas; it just wouldn't run. These guys all climbed out and stood around griping. All of a sudden, somebody said, "Let's set it on fire!" So someone got some gas out of the tanks and sprinkled it around, touching a match to it and whoosh, it just went up in smoke. What an experience! The car burning up and all these guys standing around holleing and clapping their hands. It was really something".
Eller for å ta et eksempel fra musikkhistorien: "No one man or group of men started modern jazz", skriver Dizzy Gillespie (Hear me talkin' to ya (1955) sitert etter Fox, 69).
"Some of us began to jam at Minton's in the early Forties. But there were always some cats showing up there who couldn't blow at all, but would take six or seven choruses to prove it. So on afternoons before a session, Thelonious Monk and I began to work out some complex variations on chords and the like. And we used them at night to scare away the no-talented guys."
Fox kommenterer dette (ibid. s. 55) med å si at:
"There was of course, much more to it than that. No doubt the young musicians did want to get rid of the untalented. And as Negroes they resented the way that white musicians had - as some quite bluntly put it - 'stolen their music'. (What, they might argue, had swing been but white bandleaders cashing in on Negro jazz?)."
Et mer kjent eksempel kunne være hvordan mange (f.eks. folk i Oslo) reagerer negativt på søndagens folkemusikkprogram i radioen. Som sosialantropologen Henrik Sinding Larsen (84) bemerker, kan den harmen visse slåtter utløser godt forstås som reaksjoner på en følelse av å "burde" like noe man ikke klarer å føle fortrolighet med. "Burde" - fordi folkemusikken framstår for oss som et slags symbol på nasjonal identitet. Folkemusikken er en musikkform vi som "gode nordmenn" skulle være fortrolige med.
GRUPPEOPPGAVER
- Gi en kort karakteristikk av din egen musikksmak i dag i forhold til for 5-10 år siden. Hva er typiske kjennetegn for den musikkulturelle referansegruppe du tilhører. Hvordan markeres og hvem markerer kvalitetsforskjeller. Har du skiftet musikkulturell tilhørighet? I så fall beskriv overgangen.
- Alle i gruppa tar med hvert sitt plateomslag. Gi en kort karakteristikk av hvordan du opplever sammenhengen mellom omslagsbilde og musikk/kultur/stil.
- Trekkspillfestival, folkemusikk-landskappleik, rockekonsert, festspill, jazzfestival. Diskuter likheter og forskjeller i musikalsk atferd og musikalske bruksmåter.