Danske og norske spesialister på Brandes og Ibsen står bak boken. Den handler ikke bare om de intellektuelle relasjonene mellom de to, men også om de private. Den handler om kvinnesyn og kvinneforståelse, om ulike opplevelser av eksilet som livsform, og ikke minst om Brandes som Ibsens leser.
Tradisjonelt er forholdet mellom Henrik Ibsen og Georg Brandes blitt framstilt som et forhold mellom åndelige tvillinger: Hver på sin måte stilte dramatikeren og kritikeren problemer under debatt og bidrog dermed til å skape et moderne gjennombrudd i europeisk litteratur og åndsliv.
Denne boken vil gå bakenfor de tradisjonelle framstillingene. Var det virkelig Brandes som gjorde Ibsen til samfunnskritisk dikter? Var det ikke like mye Ibsen som hadde bruk for Brandes til å fremme sitt prosjekt? Er det riktig at Brandes forsto Ibsens diktning bedre enn de fleste?