Kort om verket
Tilblivelseshistorien til Brand begynner på mange måter med en storpolitisk begivenhet: den dansk-tyske krig om Slesvig-Holstein og den danske hærs nederlag ved Dybbøl i 1864. Ibsen var rasende mot Norge og Sverige som i denne konflikten unnlot å støtte danskene. Raseriet og gremmelsen ble ikke mindre da han i Berlin, på gjennomreise til Italia, «saa Pøbelen brølende vælte sig mellem Trofæerne fra Dybbøl, saa dem ride paa Lavetterne og spytte i Kanonerne» (brev til Bjørnstjerne Bjørnson av 28. januar 1865). I disse dager, skriver Ibsen noen år senere i et brev til Peter Hansen, «begyndte 'Brand' at vokse som et Foster indeni mig».
Den første utformingen av Brand var som dikt i episk form. Hovedpersonen het da ikke Brand, men Koll. Ibsen arbeidet med dette diktet fram til sommeren 1865, men ble ikke fornøyd og la stoffet til side. Det ville imidlertid ikke slippe tak i ham. Stoffet ble til drama. Den politiske satiren ble tonet ned til fordel for en forankring i motiver fra religionens verden. Koll ble til presten Brand. I et brev sendt fra Ariccia til Bjørnstjerne Bjørnson 12. september 1865 beskriver Ibsen hvordan stoffet endelig ble forløst:
Saa gik jeg en Dag i Peterskirken – jeg var et Erinde i Rom – og der gik der med engang op for mig en stærk og klar Form for hvad jeg havde at sige. – Nu har jeg kastet overbord hvad jeg i et Aar har pint mig med uden at komme nogen Vej, og i Midten af Juli begyndte jeg paa noget nyt, der gik frem saaledes, som endnu aldrig noget er gaaet frem for mig. Nyt er det i den Forstand at jeg da begynte at skrive, men Stoffet og Stemningen har hvilet som en Mare over mig ligesiden de mange uhyggelige Begivenheder hjemme bragte mig til at se ind i mig selv og vort Liv der, og tænke over Ting, som før havde strøget mig løseligt forbi og som jeg ialfald ikke havde havt noget Alvor for. Det er et dramatisk Digt, Stof fra Nutiden, alvorligt Indhold, 5 Akter paa rimede Vers (ikke nogen «Kjærlighedens Komedie»). 4de Akt er nu snart færdig og 5te føler jeg at jeg kan skrive paa 8 Dage; jeg arbejder baade Formiddag og Eftermiddag hvilket jeg før aldrig har kunnet. Herude er velsignet fredeligt, ingen Bekjendtskaber, jeg læser ikke andet end Bibelen, – den er kraftig og stærk!
[les brevet i HISe]
Stykket ble skrevet på mindre enn tre måneder. Siste akt var ferdig i midten av oktober 1865. Ibsen sendte siste rest av det renskrevne manuskriptet til sin nye forlegger, Frederik Hegel i København, i midten av november.
Brand kom ut 16. mars 1866 i København. Det var det første av Ibsens stykker som ble forlagt av Frederik Hegel ved Gyldendalske Boghandel. Førsteopplaget var på 1275 eksemplarer. Hegel tvilte sterkt på bokens salgspotensiale, men tvilen ble gjort grundig til skamme. Før utgangen av året var boken trykt i ikke mindre enn tre nyopplag. Utgivelsen slo ned som en bombe i dansk og norsk åndsliv og grep leserne med veldig kraft. Brand ble også gjennombruddet i anerkjennelse for Ibsen. Han var fra nå av å regne som en av Nordens største diktere.
I likhet med Peer Gynt, Ibsens neste stykke, var heller ikke Brand skrevet for scenen, men som lesedrama. Stykkets fjerde akt ble riktignok fremført som en del av Laura Gundersens «Aftenunderholdning» på Studentersamfundets Theater i Kristiania 14. mai 1867, bare drøye året etter at boken kom ut. Laura Gundersen spilte selv Agnes, mens Brand ble spilt av ektemannen Sigvard Gundersen. 26. juni 1867 ble samme oppsetning tatt opp på Christiania Theaters repertoar.
Det tok imidlertid nitten år før stykket ble oppført i sin helhet. Dette skjedde 24. mars 1885 på Nya Teatern i Stockholm. Ludvig Josephson var instruktør for oppsetningen. Premiereforestillingen varte i hele seks og en halv time. I den kraftanstrengende tittelrollen spilte Emil Hillberg, Sveriges fremste mannlige skuespiller. Iscenesettelsen ble godt mottatt av så vel publikum som kritikere og ble gjentatt femten ganger før årets utgang. I Stockholmsavisen Tiden skrev Hjalmar Branting: «Resultatet var en fullständig triumf för Nya teaterns energiske direktör och för dess främste skådespelare».
Første fullstendige oppsetning i Norge var 21. oktober 1895 på Eldorado Theater, men truppen var også denne gangen svensk, nemlig den svenske teaterdirektør August Lindbergs Selskab. Lindberg selv var instruktør samt innehaver av tittelrollen.
(Hentet fra ibsen.net)
Handlingsresymé
Brand er en ung prest med en sterk kallstanke. Han mener at kristendommen er blitt utvannet og de kristne slappe og fylte av kompromisser, og krever at tro og liv må henge sammen, og at viljen må være det bærende i menneskenes liv.
Ved stykkets begynnelse er han på vei over fjellet, og møter sin gamle skolekamerat Einar og hans forlovede Agnes. De to er et svært lykkelig par, men Brand fordømmer deres innstilling til livet. Han treffer så den gale taterjenta Gerd, som har en forestilling om at hun blir forfulgt av en hauk. Gerd prøver å få ham med til en «iskirke» oppe i fjellet, men Brand søker ned til dalen og sitt gamle hjemsted. I bygda er det hungersnød, noe han mener er Guds straff for at folket ikke tror sterkt nok. Han setter ut på fjorden i storm for å gi skriftemål til en døende, og Agnes blir så grepet av hans mot og tro at hun sier farvel til Einar og blir med Brand i båten. De to gifter seg og får en sønn, Alf.
Brand virker som prest i bygda, og når hans gamle mor ligger for døden, nekter han å gi henne nattverden uten at hun gir fra seg alt hun eier. Dermed dør moren uforsont.
Den lille gutten Alf er syk, og doktoren mener at de må flytte til et bedre klima for å redde guttens liv og helse. Brand tolker denne advarselen som en fristelse til å oppgi sitt kall, og får Agnes med seg på at de skal bli. Alf dør, og etter å ha blitt presset av Brand til å ofre alle sine «relikvier» etter sønnen, dør Agnes også.
Brand har etter hvert fått en sterk stilling blant bygdefolket, og han får bygget en ny, stor kirke i bygda. Men på dagen da kirken skal innvies, forstår han at det ikke er her menneskene skal søke sin Gud, og han får hele menigheten med seg opp i fjellet for å finne Gud der oppe i stedet. Men menigheten mister motet, de vender seg mot Brand og søker ned til bygda igjen. Alene fortsetter Brand sin vandring i fjellet for å søke Gud. Han blir fristet av den avdøde Agnes' skikkelse til å oppgi sitt krav om «intet eller alt», men motstår fristelsen. Så møter han igjen Gerd, som tror hun er Kristus selv. Gerd fyrer av et rifleskudd mot den innbilte hauken som forfølger henne, og dette skuddet utløser et snøras som tar begge to med seg.
(Gjengitt etter tillatelse fra Merete Morken Andersen, Ibsenhåndboken, Gyldendal Norsk Forlag, 1995.) © 2018
Les Brand (HISe)
Innledning til verket (HISe)
- Bakgrunn for verket
- Verkets tilblivelse
- Om utgivelsen
- Oppførelser fra Ibsens levetid
- Oversikt over utgaver og manuskripter
Om forløperen til Brand, [Episk Brand]
Det ufullførte verket [Episk Brand] ble formet som et dikt i perioden 1864/65. Ibsen forkastet verket, skrev det om i dramatisk form og publiserte det som Brand (1866).
Les [Episk Brand] (HISe)
Innledning til [Episk Brand] (HISe)
Anmeldelser
- Anmeldelser fra Ibsens samtid i fulltekst
- Anmeldelser registrert i Ibsen-bibliografien (nb.no)
- Anmeldelser registrert i Norsk litteraturkritikk (UiO)