Klassisk (jule)boktips

For mange er det en godt bevart hemmelighet at også de gamle grekere har en romantradisjon. De fleste vil nok heller forbinde romanens fødsel med f.eks. Cervantes, Don Quijote. Men vi har faktisk overlevert intet mindre enn fem greske kjærlighetsromaner. 

Den antageligvis første av disse foreligger nå i norsk oversettelse ved Bente Lassen i Gyldendals Kanon-serie: Khariton, Kallirhoe,fra det første århundre f.Kr.  

Kallirhoe og den antikke roman

Kallirhoe er navnet på romanens  usigelig vakre heltinne. I fiksjonen møter hun den like ubeskrivelig vakre Khaireas som er sønn av Kallirhoes fars politiske rival. Etter litt triksing fra Eros  blir det kjærlighet ved første blikk mellom de to og det som følger er på mange måter et skikkelig Romeo og Julie-opplegg. Leseren blir presentert for misunnelse og mistanker om utroskap, liksom-død, røvere, eksotiske reiser, rettsaker og andre forviklinger. Fiksjonen er plassert i en slags historisk fortid, Pelopponneserkrigen, som gjør at dette på sett og vis også kan sees som en forløper for den historiske roman. Alt dette og mere til gjøres glimrende rede for i Bente Lassens utmerkede forord til den nye norske oversettelsen. 

Kallirhoe er på mange måter representativ for de antikke romanene vi har bevart. De er typisk  bygget opp rundt reiser, eventyr og romantisk kjærlighet. Med sine mange komplikasjoner, eventyrlige innslag  og nettopp type «forelskelse ved første blikk»-historier kan de minne om dagens populære kioskromaner. 

Mest kjent av de fem overleverte greske romanene er Longus’ roman Dafnis og Khloe. Dette er den enste som tidligere var oversatt til norsk. Det er ikke så rart ettersom akkurat denne romanen har hatt et ikke ubetydelig etterliv både i musikk og billedkunst, men da kanskje mer med tanke på den pastorale dimensjone ettersom den finner sted blant hyrder og hyrdinner i et idyllisk landskap. Særlig i Frankrike har denne romanen vært populær, både Chagall og Ravel har brukt romanen og Jean-Jaques Rousseau var visstnok i ferd med å skrive en heroisk pastorale over temaet da han døde.

Også romerne skrev romaner eller romanaktige verk – altså en form for lengre fiksjon på prosa. Apuleius’ verk Metamorfoserogså kjent som Det Gylne Esel er ett eksempel. Denne romanen er nok mest kjent for fortellingen om Amor og Psyke (som ofte har blitt brukt som latinpensum), men rommer adskillig mer. Også Petronius’ satiriske verk Satyriconsom dessverre er noe fragmentarisk overført, kan på mange måter anses som en roman selv om den også inneholder poesi. Denne ble nylig oversatt til norsk av Kjell Arild Pollestad.

De antikke romanene ble lenge ikke tatt alvorlig. Dels skyldtes dette nok den moderne romanens usikre status som genre og det faktum at romanen ikke var noen egen merkelapp i antikken, dels skyldtes det overleveringsmessige faktorer og dels nok også at romanene ikke helt passet inn i det gjengse bildet av antikken (det kiosk-litterære aspektet). I arbeidet med å synliggjøre den antikke romanen har det norske antikkmiljøet ikke spilt en uvesentlig rolle. Mangeårig klippe i det klassiske miljøet ved universitetet i Bergen, nå avdøde professor Tomas Hägg, var her en virkelig pionér. Han skrev sin doktoravhandling om narrativ teknikk i de greske romanene og kom med den første større internasjonale monografien om romanen. I monografien tar han også for seg den ikke ubetydelige renessansen denne genren fikk i Bysants på 1200-tallet.

Häggs arbeid sammenfaller i stor grad med fremveksten av narratologiske litteraturstudier, altså studier av litteratur med vekt på fortellerteknikk. Med sine mange krumspring og fortellinger inni fortellingene er disse romanene på mange måter skapt for nettopp slike studier. 

Krim eller meningen med livet

Hvis man ikke vil «attende til antikken», men like vel vil gi bort en antikkrelatert presang eller bare ha som egen ferielektyre foran peisen eller et eller annet passende julete sted, kan man også finne spor av antikken i den øvrige bokhøsten. I Agnes Ravatns nye roman Dei sju dørene er heltinnen litteraturprofessor ved Universitetet i Bergen. Hun foreleser bl.a. over gresk tragedier. Den som kjenner sin greske tragedie vil sitte på viktige spor i oppklaring av romanens mystiske forsvinning. I hvertfall tror jeg at jeg gjettet meg frem til gåtens løsning nettopp på grunn av det. Og gresk tragedie er ikke nødvendigvis en fremmed fugl i krimsammenheng. Sofokles´Kong Ødipushar blitt kalt verdens første «whodunit». 

Hvis man ikke vil gi seg romanene i vold, så kan man kaste seg over sakprosaboken med årets vel mest pretensiøse tittel;  Meningen med livet, av min tidligere kollega, nå filosofiprofessor ved Universitetet i Agder, Einar Duenger Bøhn. Her er myten om Sisyfos et av de hyppigste eksemplene i følge Universitetet i Agders bokomtale.  

Antikk kioskroman, moderne krim eller filosofi – her er det noe for en hver smak skulle man tro. God jul!