Caligula

Romerske keisere er i vinden for tiden. Mary Beards siste bok Keiseren av Roma er oversatt til norsk på rekordtid og ligger i store stabler i Norges bokhandler. Etter suksessen med SPQR (som nå finnes i pocket på norsk)  satses det virkelig stort. Samtidig setter Det norske teater opp Albert Camus’ stykke om den tilsynelatende galeste keiseren av dem alle, Caligula.

Som ledd i det Humanistiske fakultets festival Inn i historien ble idehistoriker Christine Amadou og jeg satt opp med en scenesnakk om teaterstykket på Det norske teateret 21. mars. Derfra har dette ballet på seg. Jeg ble bedt om å skrive en artikkel for det digitale programheftet om den antikke bakgrunnen og tradisjonen og så har jeg blitt intervjuet om stykket av Samtiden. Dette blogginnlegget er basert på tanker jeg har gjort meg i den forbindelse og – advarsel -  gjenbruker mye av teksten  jeg skrev til det digitale programheftet.

Jeg må bare innrømme at jeg ikke hadde lest stykket før. Ja, knapt visste om det. Men som jeg håper man skjønner av denne teksten, er jeg veldig glad for å ha fått denne sjansen, for her er det masse som stimulerer tanken både i teksten og oppsetningen. Og for den utålmodige leser: Jeg kommer med noen refleksjoner om oppsetningen til slutt, men jeg starter med handling og bakgrunn ettersom dette er komplekse saker. Røper imidlertid allerede her at jeg er ganske begeistret, så det er bare å skynde seg å skaffe en billett!

Handlingen

Den franske forfatteren, teatermannen og filosofen Albert Camus’ stykke  er et stykke i fire akter der handlingen er hentet fra de tre siste årene av Caligulas regjeringstid (38-41). Mens Caligula i begynnelsen av sin regjeringstid i følge kildene ikke var så aller verst, er det nettopp herfra det begynner å gå galt.

Stykket starter i det Caligula er forsvunnet. Han stakk simpelthen av etter sin i dobbelt forstand elskede søster Drusillas begravelse. Senatorene fortviler. Når han kommer tilbake har han innsett at menneskene ikke er lykkelige og at livet er meningsløst og kaster seg med villskap over styringen av riket med radikale ideer. Han starter med statsfinansene der han beordrer alle til  å testamentere sin arv til staten og så drepe folk vilkårlig for fremskynde inntektsstrømmen. Men han har også et større prosjekt; gitt tilværelsens meningsløshet vil han søke «å gjere det umoglege» (akt 1, scene III) inkludert å få tak i månen. Og det er her han innser hvor nyttig det er å ha makt. Andre akt hopper tre år frem i tid. Vi får flere eksempler på keiserens ville og vilkårlige politikk – drap, hungersnød og påtvungne bordellbesøk. Senatorene starter planleggingen av et komplott for å bli kvitt ham, noe Caligula på et vis oppmuntrer dem til.

Tredje akt tar det hele til et guddommelig nivå. Som han selv sier «For ein som elskar makt, er det irriterande å måtte konkurrere med gudane. Så eg avskaffa konkurransen» (akt 3, sene 2). Her opptrer Caligula følgelig ikke som vill politiker, men gud – ingen ringere enn Venus. Publikum blir med på et slags offerritual med innlagt dans. Og senatorene skal tilbe Venus Caligula til klang fra cymbaler og – selvsagt – donere penger. De som er igjen på Caligulas side, Scipio og Helicon, forsøker å advare Caligula om komplottet, men til ingen nytte. Ja, han har til og med en samtale med en av konspiratørene, men turer frem mot sitt eget endelikt som han møter i fjerde akt bl.a. etter en makaber dikterkonkurranse.

Camus og Sveton

Camus’ drama kan ved første øyekast virke svært absurd og overdrevent, men mye av det som slår oss som det drøyeste eller mest absurde, er faktisk hentet fra antikke kilder – og da særlig Sveton, skjønt stykket bærer også spor av at han leste andre kilder. Camus henter langt mer enn karakterer og ytre rammer fra kildene – mitt eksemplar av Camus’ tekst er simpelthen pepret med referanser til Sveton.

Svetons biografi består av 60 korte kapitler. Mens de første ca. 20 kapitlene omhandler Caligulas populære far (Germanicus) og hans første regjeringstid, er den siste delen en katalog over uhyrligheter. Som Sveton selv skriver: «Hittil har jeg skrevet som om det er en keiser vi har å gjøre med; i resten av min beretning dreier det seg om et utyske (monstrum)». 

Mange elementer bruker han nokså uforandret: Caligulas «skattepolitikk», hans omorganiseringen av horehuset, hans stengning av kornlagrene, hans incestuøse forhold og hans rov av senatorenes hustruer er hentet rett ut av Sveton. Det samme er detaljer som at dikterne i dikterkonkurransen måtte bruke sine tunger som viskelær. Det som Senectus omtaler som Caligulas ordre til bøddelen, «Drep han sakte, så han merker at han døyr» er en variant av Svetons «slå slik at han får kjenne at han avgår ved døden» (kap. 30).  Og når Caligula klager over at tiden han har regjert «har vore altfor lykkeleg» og frykter at han dermed ikke egentlig har noe som kan sikre ham en plass i historien  er det hentet rett ut av Svetons tekst (kap. 30).  Ja, hans aller siste ord, «Eg lever fortsatt» er også inspirert av Svetons fortelling:  «Da han så lå på jorden  og under krampetrekninger ropte at han ennå var i live, gjorde de ende på ham med tredve sår» (kap. 58).

En sammenblanding med det guddommelige er i og for seg ikke helt fremmed for romerske politikere – både Caesar og Augustus ble erklært guddommelige – men de skulle ikke gjøre dette mens de var levende og de skulle heller ikke konkurrere med de olympiske gudene. Caligula derimot hugget hodet av guddommelige statuer og plasserte sitt eget oppå og fikk folket til å tilbe ham mens han var i live. I vårt stykke gjør Camus særlig mye ut av Svetons bemerkning om at Caligula også utstafferte seg som Venus og danset foran senatorene.

Noe av det aller mest absurde i Camus’ stykke er antageligvis den rollen månen spiller. Men også månen har en plass hos Sveton. I en passasje der han omtaler Svetons gudegalskap beskriver Sveton hvordan Caligula om natten «hadde for skikk å innby den lysende fullmåne til å komme i hans armer og ligge i hans armer» (22). Også andre gjennomgangsmotiver hos Camus – som bruken av speil – har sine forelegg hos Sveton. Men han unngår nennsomt det opplagte og kanskje mest absurde av alt; ønsket om å utnevne Caligulas hest til konsul.

Porno, psykologi og filosofi

I en av papyrene fra Oxyrhynchus i Egypt er Caligulas navn strøket ut og i Tacitus’ store historieverk om perioden 14-68 mangler akkurat årene under Caligula, men han har likevel fått et rikt etterliv – ikke minst pga. Sveton som jo kan kunsten å pirre fantasien. Caligula var  tema i flere barokkoperaer, men i motsetning til operaene om Nero som jeg har omtalt tidligere på denne bloggen, er Caligula-operaene ikke bevart. Det vi har er en moderne opera av Detlef Glanert basert på Camus' stykke fra 2006. Caligula er derimot en viktig karakter i Robert Graves, I,Claudius (1934) som senere ble TV-serie (1976).

Caligula har også en historie på film. Han er en typisk gal keiser i Hollywood-filmen The Robe (1953) der han også skrives inn i den store fortellingen om romerske keiseres forfølgelse av de kristne. Ikke minst er Caligula hovedperson i den historiske x-klassifiserte filmen Caligula som ofte omtales som en pornofilm  bestilt som den var av Penthouse og kom ut i 1979. Filmen var imidlertid basert på et manus av Gore Vidal med anerkjente skuespillere som Peter O’Toole, Helen Mirren og John Gielgud. Filmen ble svært omstridt  både pga. eksplisitte scener, men også fordi fordi Gore Vidal trakk seg (Da jeg omtalte denne i min Scenesnakk på Det norske teateret som pornofilm fikk jeg en reaksjon fra en publikummer i etterkant  som  mente at den nokså ufortjent hadde fått merkelappen porno. Jeg må bare innrømme at jeg selv ikke har sett filmen, men baserer meg på bl.a. Jon Solomons omtale i The Ancient World in the Cinema (Yale University Press 2001). Historien er komplisert da filmen finnes i forskjellige versjoner med mer og mindre eksplisitte scener og forskjellig aldersgrenser. Men at den amerikanske intellektuelle Gore Vidal som allerede hadde utgitt en historisk roman om keiser Julian (Julian, 1964) hadde større kunstneriske ambisjoner med filmen er åpenbart. Og laget av kvalitetsskuespillere vitner om at filmen nok var tenkt som mer enn enkel porno for å vinne massene.) 

Ettertiden bygger videre på og fyller ut hullene i kildene - også ved å flette inn elementer fra andre gale keisere (som Nero). Det Sveton ikke gir oss blant de pirrende anekdotene er et motiv for eller forklaring på galskapen. Han kommenterer at Caligula i sin barndom var plaget av epilepsi og at han også led av søvnløshet (kap. 50). Andre kilder beskriver et slags sammenbrudd som sammenfaller med hans søster og elskerinne Drusillas død. Var galskapen medisinsk? Var det kjærlighetssorg? Er det makten som korrumperer? Eller er det noe helt annet? Det er ikke minst her ettertiden fyller karakteren med liv. Mens det fra tid til annen dukker opp forskningsartikler med medisinske diagnoser fra forstyrrelse av skjoldbrukskjertelen eller interiktal epilepsi til mer psykoanalystiske tilnærminger, er det også her særlig filosofer og diktere kommer inn.

Antikke karakterer har ofte vært brukt til å tenke med – enten de er mytiske eller historiske eller noe midt i mellom. Romersk historie og latinske tekster har vært en viktig del av skolepensum opp gjennom den vestlige historie og dermed et felles tankegods man kan appellere til. Caligula er f.eks. omtalt i flere av de politiske artiklene i den store franske encyclopedien. Denis Diderot, en av encyclopediens fedre, nevner Caligula i sine skrifter som et eksempel på hvordan makten korrumperer. Som han skriver: Hvis Caligula hadde vært sønn av en skomaker ville han ikke ha gjort annet enn en flue fortred.   

Caligula og Catilina?

På mange måter minner Camus’ prosjekt meg om Ibsens aller første skuespill  Catilina (1850), som jeg jo har hatt en forskningsmessig interesse for og skrevet om på denne bloggen før. Både Catilina og Caligula er medlemmer av det romerske skurkegalleriet og begge er koblet til konspirasjoner og maktkamper.

Både Camus og Ibsen var svært unge da de startet arbeidet med det antikke stoffet. De var nok preget av sine skolepensa. Og begge valgte seg svært forhatte objekter – litt slik Gorgias gjør i sin lovtale for Helena, der han velger et forhatt objekt for å vise frem retorikkens kraft. .

I Catilina gir Henrik Ibsen konspiratoren Catilina som etter sigende planla statskupp i en tid da selveste Cicero var konsul, et slags menneskelig ansikt ved å projisere en kamp mellom evne og higen inn i ham. Ibsen lar også to kvinneskikkelser representere forskjellige sider ved Catilina.  Det er denne tradisjonen jeg tenker Camus skriver seg inn i når han bruker Caligula til å turnere verdens absurde uforståelighet og innfører en slags ekstrem logisk konsekvens i det hele. Samtidig viser han gjennom de øvrige karakterene frem posisjoner og livsholdninger – fra medløpende senatorer til en form for moderate eksistensialister (Cherea).

Camus jobbet med stoffet over tid. Første utgave ble trykket i 1937, en ny versjon ble fremført i 1944 og en endelig versjon ble utgitt i 1958 – og stykket utviklet seg med tiden ikke minst satte krigen sitt preg på teksten.

Antikt og moderne

Når man setter opp dramaer med antikt eller historisk innhold står regissøren overfor mange valg. Skal man velge å legge vekt på likhetene og det eviggyldige eller det antikke og fremmede? Regissøren Peer Perez Øian uttaler i en artikkel på Det norske teaterets nettside at det er mye som er gjenkjennelige: «Noko som inntil i går var ein absurd replikk i stykket Caligula, er i dag ei avisframside. For kvar dag vi arbeider med stykket, blir det mindre ekstremt. Berre meir attkjenneleg.» Men han unngår en banal aktualisering av typen bruke masker og hårfrisyrer a la Trump eller Putin.

Mens de to første aktene før pause foregår i et slags stilfullt og tidløst styrerom - Aftenpostens kritiker sammenligner det med koloritten i «Succession» - blir andre og tredje akt mer fremmede og absurde med flere antikkaktige kostymer – særlig Helikon og Caesonia utkledd som Apollon og Mars. Skjønt det er ikke et vanntett skille. Også i andre akt er det rester av styrerommets estetikk og moderne plastikklikposer. Og heller ikke før pause er det fritt for antikke referanser. Jeg bet meg særlig merke i den lille harpen som selvsagt skal minne oss om «den andre» gale keiseren, Nero. Men alt dette blir blåst opp i andre akt. Der er harpen blitt vanlig størrelse og blir nydelig spilt på. Og de stilige dressene har bl.a. antatt kolossale dimensjoner. Månen som var hintet til gjennom lysekronen før pause får nå en enda mer sentral posisjon.

Det er flere grep som er spesielt artige for de som har lest sin Sveton. En detalj jeg likte var scenen der samtlige portrett i styrerommet får klistret på seg Caligulas ansikt (se bildet). Dette minner både om den antikke tradisjonen med å gjenbruke statuer ved å bytte ut hodene, men også den konkrete beskrivelsen i Sveton av hvordan Caligula kappet hodene av gudestatuene og satte på sitt eget.

Hverken stykket eller iscenesettelsen er uten anakronismer eller metagrep av typen vi er blitt kjent med i TV-serien Makta. Caligula er bare den tredje keiseren av Roma, men senatorene hos Camus ser ham åpenbart også i lys av hans etterfølgere når de kommenterer «Galne keisarar har vi sett nok av.» (akt 2, scene 2). Når Caligula opptrer som Venus minner han om Venus fra Milo uten armer (en effekt av silkehanskene man ser på illustrasjonen av Caligula med månen ovenfor). Slik blir vi minnet om at tradisjonen unektelig påvirker vårt bilde av antikken.

Camus’ tekst refererer også eksplisitt til teateret flere ganger – enten det dreier seg om å spille rollen som keiser eller ærlig. På et punkt utbryter Caligula: «Feilen med desse menneska er at dei ikkje tar teateret på alvor» (akt 3, scene 2). Og når man i siste akt i Det norske teateret befinner seg i det antikk-absurde ritualet er det i et nedstrippet scenerom som viser frem nettopp den teatrale mekanikken.

Har vi ham nå?

Men hvordan fremstilles Caligula på Det norske teateret? Kan vi på et eller annet vis forstå ham? Han spilles fabelaktig av Karl-Vidar Lende (sist kjent som journalist og statssekretær Per Vassbotn i Makta på NRK). Slik jeg opplevde det er Caligula både ensom og på sitt vis gal, men det er en – riktignok absurd- logikk i det hele. Han blir aldri en klovn selv utstaffert i tyllskjørt og vi har med et dypt ulykkelig menneske å gjøre. Chaerea påpeker dette, man kan ikke leve og være lykkelig om «ein skal ta det absurde i tilværet ut i alle sine konsekvensar.» (akt 3, scene 6).

Et annet spørsmål er selvsagt hvordan Camus’ og Det norske teaterets Caligulaer forholder seg til den virkelige Caligula. Jeg har ovenfor påpekt hvor tett Camus ligger på de antikke kildene og da særlig Sveton, men dette betyr ikke at de antikke tekstene gir noen fasit. Svetons biografi er skrevet 50-70 år etter Caligulas død og forholder seg til det overordende prosjektet å beskrive gode og dårlige keisere. Bildet av Caligula er både preget av og preger hva som er en god hersker. Og det inneholder mange elementer som er kjent fra antikkens retoriske smedeskrifter. Den mer samtidige dikteren og filosofen Seneca er ikke nådig mot Caligula når han nevner ham i sine skrifter, men han representerer selvsagt overklassen som mistet makt og privilegier og måtte danse etter keiserens pipe. For den jevne romer var kanskje det viktigste at Caligula ikke førte så mange kriger, ja, faktisk svært få!

Hva så med hesten? Caligula er kanskje aller mest kjent for å utnevne sin hest, Incitatus (Jon Haarberg kaller den i en anmeldelse av Mary Beards siste bok «Full fart», Mørland «Rappfot»), til konsul. Antageligvis var dette en slags spøk rettet mot senatorene. Camus som ellers ligger så tett på Sveton utelater altså historien fullstendig, men hesten har også fått et etterliv. Han har bl.a. fått en egen side på Wikipedia og har også gitt navn til et australsk progrock-band, Caligula's horse.

Videre lesning

I teksten har jeg sitert fra Tove Bakkes norske oversettelse i teaterets manusversjon revidert 2023. Hennes versjon fra 1997 finnes digitalt i Nasjonalbiblioteket; Caligula (nb.no).

Svetons Caligula-biografi er tilgjengelig på meget leservennlig norsk i serien Thorleif Dahls kulturbibliotek i  Henning Mørlands oversettelse; Sveton, Romerske keisere (Aschehoug  1974). Den ligger også åpent tilgjengelig i Nasjonalbibliotekets nettbibliotek: Romerske keisere (nb.no). Det er også hans oversettelse som er brukt i denne teksten.

Mary Beard har laget en dokumentar om Caligula som ligger på YouTube og er vel verdt å se. Prøv også ut hennes siste bok som akkurat kom ut på norsk: Keiseren av Roma (Cappelen Damm 2024) der hun går mer tematisk til verks. Som alltid er hun svært edruelig i forhold til hva vi vet og ikke vet samtidig som hun er en glitrende forteller som ikek går av veien for anekdoter og pikante detaljer.