Catilinaria I

Den romerske såkalte konspiratøren Catilina (108-62) er en av de mest kjente anti-heltene vi har fra antikken. Fortellingen om hans forsøk på statskupp i Ciceros konsulat (år 63 f. Kr.) etter å ha tapt nok et konsulvalg planla han i følge kildene å myrde consulen og gå til angrep på Roma. Den såkalte catilinariske sammensvergelse er en av de best dokumenterte episoder vi har fra antikken. Ja, når det hele spisser seg til kan vi følge hendelsene dag for dag. Men kildene til episoden er svært så ensidige. 

Kildene til Catilina

Mannen bak den ene hovedkilden, talene mot Catilina, var Cicero, Catilinas hovedmotstander. Hans fire taler mot Catilina er hans «våpen» i denne kampen. De to første av disse talene kan man lese på norsk i Klassisk talekunst. Cicero fikk senere tittelen landsfader (pater patriae) fordi han reddet staten fra Catilina (skjønt han ble også senere sendt i eksil av sine motstandere for måten han straffet konspiratørene på, men det er en annen historie). Cicero bruker i sine skrifter sin seier over Catilina for alt den er verdt og som en krumtapp i definisjonen av sin egen konsulgjerning.  

Den andre hovedkilden er Sallust og hans relativt korte historiske monografi skrevet ca. 20 år etter hendelsene, Bellum Catilinae eller De coniuratione Catilinae (oversatt av Egil Kraggerud i Catilina og Ibsen). Her fortelles historien om Catilinas sammensvergelse rammet inn av en teori om om det romerske rikets moralske nedoverbakke. Catilina blir dermed det ultimate symptom på alt som er galt. Skjønt Catilina er en noe mer nyansert karakter her enn hos Cicero – han får bl.a. holde to ganske gode taler og hele fortellingen slutter med hans heltemodige død.

Både Cicero og Sallusts skrifter ble raskt skolepensum. Ciceros catilinariske taler ble regnet som retoriske mesterverk og Sallusts monografi var akkurat passe lang og akkurat passe moralsk. Navnet Catilina ble relativt tidlig brukt som eksempel på en erkeskurk. I åttende bok av Aeneiden plasserer Vergil en skjelvende Catilina hengende fra en klippe foran furiene i midten av Aeneas´skjold.  

Skurk eller helt?

Men hva var Catilinas motivasjon? Og var han virkelig så skurkete som Sallust og Cicero skal ha ham til? Han fikk folk med seg og selv Cicero innrømmer – selvsagt i en annen sammenheng, dvs. i det han skal forsvare sin protesjé Marcus Caelius Rufus i talen Pro Caelio - at Catilina hadde sine kvaliteter og at selv gode menn fulgte ham. Sannheten om Catilina kommer vi nok aldri til, og det er heller ikke den som er mitt anliggende. Men hans resepsjonshistorie er mangslungen og interessant.

Vi har ved siden av Ibsen store navn som Ben Jonson, Voltaire og Salieri som lot seg inspirerer av historien. Vi har en skoletradisjon med deklamasjonsøvelser og skoleteater som fortsatt blomstrer på YouTube. Vi har en politisk bruk av Catilina både som skremmebilde og ideal  og som støtte for både høyre- og venstreside. Ja, for selv om Catilina oftest blir brukt som skurk – sogar en Hitlerfigur -  så finnes det unntak. Skjønt man kan undre seg over at det ikke er flere subversive stemmer. Hvorfor kalte Rosa Luxemburg og co. sin gruppe for Spartcusforbund (etter lederen for slaveopprøret) og ikke Catilina, som en moderne stemme har lurt på. Eller er dette kanskje ikke så rart gitt måten Cicero styrte resepsjonen? Som Ibsens Catilina sier etter å ha hørt Cicero i senatet:

Et annet spørsmål er hvorfor Catilina aldri slo an på film? Mens Catilinas dramatiske historie er populær nettopp i drama - være seg jesuittenes skoleforestillinger eller på YouTube, har han ikke vist seg så populær på film. Jeg har bare funnet referanse til en enslig italiensk film fra 1910 og den har foreløpig vist seg umulig å fremskaffe. Vi har imidlertid en god del romaner og i det siste har Catilina blitt populær innen togakrimgenren – da typisk som «gåten Catilina». Og Catilina spiller selvsagt også en viktig rolle i Robert Harris´populære trilogi om Cicero, som nå også har blitt til teater. 

Resepsjonen av Catilina kan ikke minst få oss til å tenke gjennom hvordan vi forholder oss til antikkens historieskriving, antikkens eksemplaritet og hvordan antikke karakterer brukes i moderne ideologiske eller estetiske prosjekter. Et blikk på Catilina-resepsjonen kan også få oss til å se mangfoldet av muligheter (og umuligheter) i fortolkningen av det antikke materialet.

Et forskningsprosjekt tar form

Det er nettopp Catilinas resepsjon jeg ser nærmere på i min forskningstermin og som jeg forhåpentligvis skal gi noen smakebiter fra på denne bloggen. Emnet er enormt og hittil er det forbausende lite gjort på feltet. Da jeg skrev innledningen til en bok om antikkresepsjon på norsk, Antikken i ettertiden, var det naturlig for meg å bruke Ibsens Catilina som eksempel, men da jeg skulle forankre denne i den større tradisjonen - finne boken eller artikkelen om Catilinaresepsjonen - fant jeg den simpelthen ikke. Typisk så mangler det et oppslag om Catilina i den ellers så utmerkede oppslagsverket fra Harvard University Press, The Classical Tradition. Da jeg spurte en av redaktørene hvorfor Catilina manglet, visste han ikke, men foreslo at jeg kanskje burde gjøre noe med saken.

Man kan spørre seg hvorfor det relativt sett er gjort så lite på Catilinas resepsjon? En forklaringsmodell er kildenes – og særlig Ciceros – enorme retoriske seier. En annen er det faktum at feltet er så stort at det er vanskelig å favne. En tredje forklaringsmodell er at det noen store navn til tross ofte har vært ungdom eller amatører som har kastet seg over Catilina og at resepsjonen dermed preges av mye juvenilia eller dilettanteri. Skjønt det siste gjør jo ikke resepsjonen nødvendigvis mindre interessant. Snarere tvert imot. Og i og med at hovedkildene til affæren, Sallusts og Ciceros tekster, har stått så sterkt i skolen er Catilinaresepsjonen direkte preget av lesningen av disse tekstene og ikke bare sjablongmessige gjenfortellinger.

Foreløpig er jeg i en slags kartleggings- eller sommerfuglfase der jeg forsøker å finne ut hva som finnes og hvilken bit jeg skal kaste meg over. Ikke minst er det viktig å finne materiale som jeg kun har tilgang til mens jeg er i London (skjønt med dagens digitalisering er det mindre viktig). Å hoppe slik er på ett vis frustrerende – man får ikke fordypet seg i noe. På den annen side er det svært berikende. Man blir klar over problemstillinger og fremstillinger som kaster lys over hverandre når man leser på tvers av tid og genre. F. eks. satt jeg en dag med en helt fersk bok om konspirasjonsfortellinger i antikken som bl.a. argumenterer for at kvinner er fremtredende i disse. Det kaster et ekstra lys over de moderne dramaene om Catilina der en av de store variablene er nettopp bruken av kvinner. 

Foreløpig er planen å bruke dette semesteret på å skaffe meg en viss oversikt. Jeg skal også legge frem mine foreløpige tanker for kolleger i England på diverse seminarer. Videre, er planen å legge ut en bibliografi på nett som stadig kan suppleres og å arrangere en større workshop om temaet.

På denne bloggen vil jeg benytte anledningen til å rapportere fra noen av mine funn underveis. I forbindelse med et foredrag på Institute of Classical Studies I London laget jeg også en engelsk bloggpresentasjon av prosjektet.