En hyllest til boken - og antikken

Sommeren 2021 fikk jeg plutselig masse spørsmål om antikken fra min spanske svigermor. Hun leste sommerens spanske bestselger og store flyplassbok, Irene Vallejo, El infinito en un junco.  Samme høsten møtte jeg min gode arkeologkollega Rasmus Brandt som oppspilt kommenterte den italienske versjonen.  Boken har gått sin seiersgang rundt hele verden og har blitt populær både hos lek og lærd. Boken kom i år på norsk under tittelen Evigheten i et siv. Historien om boken oversatt av Lene Stokseth.

Den antikke bokens biografi

Den spanske klassiske filologen Irene Vallejo inviterer leserne sine med på en fabelaktig reise fra prologen der «mystiske grupper av menn til hest tråler de greske landeveiene» på jakt etter tekster til biblioteket i Alexandria til epilogen der en liten hær av hester, muldyr og kvinner våger seg gjennom fjellpassene i Appalachene med saltasker fulle av bøker på 1930-tallet. Skjønt hovedvekten av teksten er lagt på antikken. Vi følger teksters materielle historie fra Alexander den store til omtrent 200-tallet e.Kr, men med mange koblinger og frempek til den øvrige historien.  Om dette er en bokhistorie fortalt gjennom antikken eller antikkhistorie fortalt gjennom boken er ikke helt godt å si. Det er i hvertfall en hyllest til begge deler.  

Heller ikke genren er helt opplagt. Den starter som en roman og er full av anekdoter, men er samtidig utstyrt med fotnoter og en solid litteraturliste.  Ettersom jeg akkurat har undervist om antikk historiografi minner den meg på mange måter om en antikk biografi – verk med en viss ytre kronologi, men med vekt tematikker og anekdoter. Vallejo skriver gjennomgående med en blomstrende begeistring som det skal godt gjøres å ikke bli smittet av.

Faglig gjenspeiler boken de siste tiårenes fokus på de materielle sidene ved den antikke litteraturen. Bokhistorie er ikke lenger bare et avgrenset studium for edisjonsfilologer og bibliofile, men preger hele vårt bilde av den antikke litteraturen og litteraturhistorien. Hver tid preges av hva man kan lese, hvem som kan lese og hvordan man leser. Dette kommer tydelig frem både i Jon Haarbergs kapittel om antikken i den nyeste norske verdenslitteraturhistorien og Ingela Nilssons kapittel i den fortsatt ganske så ferske svenske varianten.

Det store og det lille

Vallejo trekker som nevnt frem detaljer og anekdoter. Hun er svært konkret i hvordan hun ser for seg livet i en antikk bokhandel eller blant Ptolemaios’ utsendte boksankere. Hun skriver detaljert om papyrusplanter og kalligrafi. Men disse anekdotene og detaljene inngår også i større tematikker – til dels dagsaktuelle sådanne.

Hun skriver om globalisering og globaliseringsfrykt. Om kanon og klassikere. Sensur og slaver. Hun får meg til å virkelig tenke over det mirakelet at skribentene i det store middelhavsområdet tross alt hadde en felles referanseramme når de leste de samme skriftene og hva slags implikasjoner det faktisk har. Hun stikker ikke under en stol at Platon i tredje bok av Republikken  lefler med sensur. Og hun trekker frem hvor ironisk det så blir når studenter i dagens London krever at Platon blir tatt bort fra pensum. Det er også tankevekkende når hun merker seg hvordan slavene er hovedpersoner i bøkenes historie i Roma – det var slaver som sto for «alle fasettene ved produksjonen av litterære verk, fra  å undervise i skriving til kopiarbeidet» – mens det i 1800-tallets USA var ulovlig for slaver å lære å lese å skrive.

En liten forlagsskandale

Det er befriende med en populær bok om antikken som ikke er anglo-amerikansk. Det spanske blikket preger utvalget på en artig måte. Her blir det f.eks. mye Martial (som jo kom fra provinsen Hispania Tarraconensis), men han er nettopp en forfatter som har mye å by på når det gjelder innsikt i materielle forhold og heller aldri kjedelig. Vallejo virker  svært glad i ham og tiltaler ham til og med i et parti av boken. Også sekundærlitteraturen åpner øynene for ikke anglo-amerikanske perspektiver.

Like vel et surt oppstøt: Boken er fint oversatt til norsk. Det kan virkelig ikke alltid ha vært lett å oversette denne ganske så høystemte spanske prosaen til norsk, men det har derimot totalt sviktet når det gjelder oversettelse av greske og latinske navn og antikkfaglig oppfølging av oversetteren. Boken er simpelthen full av hispanismer. For en som prøver å få studenter til å bruke norske stavemåter er det forstemmende når så mange greske og latinske ord og uttrykk er gjengitt i spansk utgave. Alexander får  f.eks. kallenavnet magno (ikke det latinske magnus), Lukian omtales som Luciano, Lykeion som Liceo, Tacitus’ Annaler er blitt Anales osv. osv. Dette er sjenerende i brødteksten, men enda verre i fotnotene. Og der vil det gjøre det ekstra vanskelig for de som faktisk ønsker å finne en originalkilde når tittelen er gjengitt på spansk manér.

Oversetteren har for så vidt gjort et godt valg når hun bruker eksisterende norske oversettelser ved lengre sitater og det er forbilledlig med en egen liste over disse i et appendiks, men det er underlig at det er Gjertsens utgave av Aristofanes’ komedie Froskene fra 1898 som refereres til når vi akkurat fikk en ny oversettelse av Robert Emil Berge i 2016. Ja, oversettelsen kom faktisk på samme forlag som Vallejos bok, Gyldendal!

Forlaget hadde åpenbart trengt å bruke en antikkyndig konsulent her. Bøker som dette er svært viktige for opprettholdelsen av norsk som fagspråk, men da må man ta det faglige på alvor. Hvis boken blir så populær at det kommer et opplag til, er en grundig gjennomgang på sin plass.

Bokens lysende fremtid

Men jeg vil gjerne slutte med noe mer positivt. Leserne må absolutt ikke skremmes (og jeg vil jo gjerne at man skal selge så mange bøker at den kommer i et nytt og forbedret utgave).  Om det ikke har fremgått tydelig nok allerede så er Vallejo en entusiast og hun leverer et sterkt forsvar for boken som medium og teknologi. Hun går hardt i rette med katastrofeteoretikerne som spår bokens død. Vi tror ofte at det er mer fremtid i det nye enn det gamle, men Vallejo minner oss om at det kanskje oftere er omvendt. Jo flere år en gjenstand eller skikk har bestått, jo større fremtid har den. Det nyeste forsvinner som regel først. Som hun skriver, i fremtiden «kommer det til å finnes stoler og bord, men kanskje ikke plasmaskjermer eller mobiltelefoner». Og hvem husker telefaksen?

Hvis Martial hadde reist i en tidsmaskin til vår tid ville mye overrasket ham og kanskje skremt ham, men ikke bøkene! Vallejo ser for seg at «(D)em ville han kjenne igjen. Han ville vite hvordan han skulle holde dem, åpne dem og bla gjennom sidene. Han ville følge linjeradene med pekefingeren. Han ville føle befrielse – noe fra hans verden er fremdeles blant oss.»  Det setter ting i perspektiv!