Folkeskikken i debatten

Denne uken tok jeg del i programmet Desse dagar på NRK P2. Temaet var «Folkeskikk i det offentlige ordskiftet». Utgangspunktet var den tøffe tonen i kommentarfeltene, men også politikernes stadig mer rå karakteriseringer av hverandre og sine motstanderes retorikk. Jeg var invitert for å trekke linjene tilbake til den klassiske antikken. Da jeg forberedte meg til programmet fant jeg ut at dette var et tema som trigget mange refleksjoner hos meg. Det er imidlertid ikke så mye man får sagt på radio selv om programmet Desse dagar har forbilledlig mye rom for å diskutere med innestemme (ikke minst når man  har mikronfonskrekk som meg).  Her kommer derfor en litt lengre versjon.

Alt var ikke bedre før

Godt fremme i dagens debatt om klimaet i ordskiftet er personangrep, eller det å «ta mannen i stedet for ballen». Dette var en teknikk som antikkens retoriske mester, Cicero (106-43 f.Kr), en mann som omtales som veltalenheten selv, var en mester i.  I hans kanskje mest berømte tale, talen mot Catilina, er det lite man får høre om Catilinas alternative program (ja, dette er same Catilina som jeg forsker på og har skrevet om i tidligere blogginnlegg). Talen er et rent karakterdrap der Catilina anklages for de mest avskyelige forbrytelser på en elegant måte, bl.a. ved å påstå at han ikke skal nevne redselsgjerninger av en slik natur at folk ville bli sjokkert over at slikt fantes i staten. I de fjorten (!) talene mot sin politiske motstander Marcus Antonius, taler som går under navnet «de filippiske»,  gikk han ikke minst til angrep på Antonius’ seksualmoral dvs. at Antonius hadde gått til prostituerte og vært den passive part i et homoerotisk forhold (andre filippiske tale).  I talen for Marcus Caelius anklager han en annen hovedmotstander, Clodius, for å ha et incestuøst forhold til sin søster Clodia. Dvs. han gjør det ikke rett ut. I talen snakker han om Clodius som «denne damens ektemann – nei, jeg mener bror – her tar jeg bestandig feil».  

Å sette merkelapper på folk er en annen teknikk som kritiseres i dag. Også her var Cicero en mester. For eksempel i den samme forsvarstalen for Caelius, kaller han effektivt Clodia for ”Palatinens Medea” og frembringer dermed for publikum bildet av intet mindre enn en barnemorder.  Det Cicero gjør her er selvsagt å appellere til folks følelser – et av de tre overtalelsesmidlene en retoriker har i sin verktøykasse. Greta Thunberg har blitt kritisert for sin gråtkvalte røst I sin tale for FN, men selv Cicero gikk ikke av veien for å begynne å gråte. Et sted skriver han at han brukte dette virkemiddelet hele tre ganger som del av avslutningen hvor pathos bør stå ekstremt sterkt.

Men tilbake til folkeskikken: I følge Cicero som ikke bare var en praktisk retoriker (politiker og jurist), men også skrev innføringer i retorisk teori (særlig med eksempler fra egen praksis), var det å skjelle ut folk nærmest en retorisk plikt. Og det er helt klart at en real utskjelling hadde sin plass i retorikken allerede fra Aristoteles.  Aristoteles delte retorikken inn i tre genre, den politiske talen (deliberativ), rettstalen (forensisk) og ris- eller ros-talen (epideiktisk). Og i retorikkskolene utviklet man lange lister over hva som kunne komme med i de forskjellige talene, inkludert ris- eller spottetalen (invectio på latin og psogos på gresk). Dette var også noe folk øvde på i såkalte progymnasmata (øvelser). Her var det helt standard å kritisere folks herkomst, utseende, seksualmoral osv. Elementer av spottetalen kunne legges inn både i rettstalene og de politiske talene. Og noen politiske taler – som f.eks. Ciceros tale mot Catilina går av og til under navnet invectio (f.eks. i noen middelaldermanuskripter).

Cicero fikk imidlertid gjennomgå for sin røffe tone. Da det andre triumvirat som bl.a. besto av nettopp erkefienden Marcus Antonius, hadde makten etter drapet på Caesar fikk de Cicero drept. Hans hode og hender ble da hengt opp på forum til spott og spe. I følge anekdoten stakk da Fulvia, Marcus Antonius’ kone, sine hårnåler inn i hans tunge som straff for hans retoriske angrep (se maleriet som pryder dette blogginnlegget).

En annen retorisk situasjon

Så antikken var ikke nødvendigvis bedre enn i dag, men den retoriske situasjonen eller konteksten var også en annen og på mange måter enklere (selv om det også her selvsagt er nyanser). Her må vi huske at vi befinner oss i en muntlig kultur og det setter visse rammer for ytringene. For det første, sto talerne på torgene og så oftest sine motstandere og publikum inn i kvitauget – noe som i seg selv er disiplinerende (noe folk på nettet ikke trenger å gjøre). Takeren kunne justere sine adjektiv ut fra reaksjonene og motstanderen kunne oftest ta igjen der og da. Ciceros angrep kom f.eks. ikke fra løse luften. Som en relativt fersk bok viser, var han også objekt for andres invektiver.

For det andre, er det kun i få tilfeller vi har bevart taler i nedskreven form. Talene var derfor øyeblikkets kunst og konteksten en og den samme.  De ble ikke klippet ut av sin sammenheng og blåst opp på fjernsyn og sett på av folk som ikke visste hva som ble sagt før og etter eller var klar over stemningen i rommet. Det var også tydelige sjangerkonvensjoner å forholde seg til bestemt av situasjonen. Det var helt OK å blande sak og person, men man man gjorde dette bevisst og ikke fordi at konteksten var uklar (f.eks. at man er i et medium som virker privat, mens det legges ut offentlig).

For det tredje, var maktforholdene i gruppen nokså like. Både i den greske polis og den romerske republikk var det stort sett menn av mer eller mindre samme klasse og med samme bakgrunn som debatterte mot hverandre. (Om de uheldige sidene ved dette, ikke minst måten det er vanskelig for kvinner å få en plass i dette systemet som så tydelig henger sammen med det å være mann, kan man lese om i Mary Beards pamflett, Women and Power).  

Den klassiske retorikken gir knagger for refleksjon

Gitt at ting ikke var bedre før og at den retoriske situasjonen var såpass forskjellig, har da den klassiske retorikken noe å lære oss i dag, kan man spørre seg. Her vil jeg svare et ubetinget ja.

Den klassiske retorikken gir oss inngang til viktige diskusjoner og spørsmål som er minst like viktige i dag. Hva er retorikkens status? Hva er egentlig forholdet mellom retorikk og moral? Er retorikken moralsk eller er den som en kniv som kan brukes av en morder eller en kirurg? Er en god retoriker også en moralsk god person? Hva er egentlig retorikkens forhold til demokratiet?

Videre gir den antikke retorikken oss viktige knagger for analysen som fortsatt er gyldige. Vekten på at retorikken er situasjonsbestemt og at retorikk er øyeblikkets kunst. Det gjelder å tale på rett tid, på rett sted og på rett måte. Og når det gjelder rett måte (aptum) skal man legge seg på riktig stilnivå ut fra det stoffet og situasjonen krever. Er det krise bruker man kriseretorikk, er det fest er tonen en annen. Poenget er at man er seg situasjonen bevisst – både den som taler og den som analyserer talen.

Retorikkopplæring gir en større verktøykasse

Den antikke retorikken gir oss også en bredere palett av virkemidler. Det er klart at det er enklere å ta mannen snarere enn ballen hvis du ikke klarer å formulere dine argumenter på en god måte. Den antikke skolen drillet småguttene i retorisk argumentasjon – måter å finne gode eksempler eller utlede konklusjoner fra allmenne premisser. Det gjaldt å finne ut hva folk flest var enige om(doxa) og så ta det derfra. Denne dannelsen ga også en felles plattform der folk sto relativt likt og kunen gjennomskue hverandres argumentasjon (selv om kvinner, slaver og ikke-borgere sto utenfor).

Den klassiske retorikkens lister over virkemidler fra allitterasjon (bokstavrim) til billedbruk (metaforer og similer), ironi og argumentasjonsmønstre er like gyldig den dag i dag som i antikken. Når man kaller noens retorikk «brun i kantene» er dette bade en metafor og metonymi, når man ikke treffer folks virkelighetsbeskrivelse treffer man ikke doxa osv. Dette viser ikke minst Gjert Vestrheims velfortjent kritikerroste innføring i klassisk retorikk som er spekket med dagsaktuelle eksempler.

Frem for en retorisk dannelse!

I følge Øivind Andersen i det som er den norske klassiske retorikkbibelen, I retorikkens hage, har taleren tre forutsetninger: talent, teori og trening. Her er det altså to tredjedeler som kan læres. Det er derfor ikke for ingen ting at de antikke biografiene om antikkens store talere  Demosthenes og Cicero legger inn lange partier om hvordan de begge i utgangspunktet var ganske mislykkede talere, men som så trente seg opp.   

Antikkens skole var rett og slett opplæring i retorikk slik at de unge mennene kunne delta i politikk, altså bli det som Aristoteles kalte politiske dyr. Her skal man også huske på at retorikk tross alt er et fremskritt. Det er åpenbart bedre å krangle med ord enn med våpen. Det er derfor ikke for ingen ting at retorikkens opphav knyttes til demokratiets fødsel. Den første retorikklæreren, Korax, sto frem etter at tyrannen av den greske kolonien Syracus var styrtet. Han laget vei i vellinga og lærte opp folket slik at de kunne tale på en ordnet måte. Skjønt allerede her løigger det en viss dobbelthet: Korax hadde tidligere vært nettopp tyrannens rådgiver. Igjen er vi tilbake til poenget om at retorikken i seg selv ikke er god – den kan fremme demokratiet, men også benyttes av tyranner. Poenget er at det er et redskap som man bør og kan lære å bruke.

I vår tid der den politiske allmenningen har blitt større og den  retoriske situasjon mer kompleks gjennom nye medier og uklare skillelinjer mellom det private og offentlige rom, blir retorisk dannelse bare viktigere. Det er derfor gledelig at elevene i videregående skole i norsken lærer om talerens bevismidler ethos, pathos og logos, men det er rom for mer! På  Det norske Atheninstituttets jubileumsfestival tidligere i år hørte jeg et innlegg av professor i lesevitenskap ved Universitetet i Stavanger der han tok til orde for retorisk «citizenship» og retorisk «literacy» som del av løsningen på dagens problemer. De gamle grekere ville vært enige. Skjønt man trenger ikke nødvendigvis å vente med å sette i gang: På universitetsnivå kan man f.eks. ta et innføringsemne i klassisk retorikk både i Oslo, Bergen og Trondheim. Ved Universitetet i Oslo heter emnet RETKLA1101 Klassisk retorikk og går hver høst. Emnet gir en innføring i antikkens retoriske teori og praksis. Det forutsetter ingen spesielle forkunnskaper utover vanlig studiekompetanse. Her er det bare å melde seg på dersom man er interessert.