I Undervisningsplikten forteller Henrik Asheim om hvordan det har vært å være forsknings- og høyere utdanningsminister under en pandemi.
Pandemien har hatt stor innvirkning i UH-sektoren, som omfatter 300 000 mennesker. Asheim har fått tilbakevist fordommer om en tungrodd sektor, og mener både studenter og ansatte har vist fleksibilitet. Det har vært dårligere kvalitet på undervisningen, ja, men bedre enn man kunne frykte.
Enli spør hva som kan tas med videre. Asheim tror en løsning som kan tas med videre er at forelesninger er tilgjengelige på podkast, mens Seminarundervisningen brukes til diskusjoner. Han vil ta med det som har fungert for å gjøre utdanning tilgjengelig for alle, men ser også at kvalitet henger sammen med fysiske møter. Enli forteller om bedre gjennomføring og om innovasjon i undervisningen. Men mens noen klarer seg bra, er det krise for andre studieretninger.
I framtiden bør utdanningen ifølge Asheim også være mer desentralisert og fleksibel - også tilbudene fra UiO. Dersom vi vil at folk skal lære hele livet, må det finnes relevante tilbud. Enli er opptatt av heltidsstudenter, og Asheim mener det er viktig fase med all sin sjarm, men vil også inkludere voksne. På HF ser Enli at studenter med arbeidserfaring også bidrar til å utvikle utdanningen.
Asheim er bekymret for politiske strømninger i land nærme oss. Høyere utdanning må være et bolverk mot illiberale ideer,
Han er også bekymret for lav gjennomføring, og synes vi burde ha høyere ambisjoner enn 50 prosent gjennomføring på bachelor.
De diskuterer grunner til frafall og tiltak som kan virke. HF har 125 tiltak, men vet ikke hva som faktisk virker.
Asheim synes spesielt praksis er klokt, for eksempel i departementene.
Han trekker også frem overgangen mellom videregående og høyere utdanning, og mener at videregående kan bli mer studieforberedende. Her ser Enli at det bør være mer dialog.
Hun forteller at praksis er noe det satses på, og at HF trekker alumni inn i undervisningen.
Asheim tror vår mediehverdag, med algoritmer som styrer nyhetsstrømmen, gjør utdannelse i særlig kildekritikk viktig. Her er blant annet exphil viktig. Når det gjelder humaniora fremover, tror Asheim på tverrfaglighet og at humaniora vil være viktig i alle fag. Humanioras tid er nå, men må bli sterkere - fag som historie og filosofi vil bare bli viktigere.
Enli ser at studenter er opptatt av hva som sårer og at
De diskuterer problemstillinger rundt akademisk frihet, som snart skal ettergås i et eget regjeringsnedsatt ekspertutvalg. Asheim mener det skjer en utvikling mot at studenter ikke vil bli utfordret for sterkt, eller krenket, og mener at sånn kan det ikke være. Han mener det finnes stemmer som ikke tillater hvite å delta i debatter om rasisme, noe han mener er uheldig. Han tror en frykt for åpne diskusjoner er spesielt skadelig for akademia. Enli argumenterer en balanse mellom akademisk frihet, hensyn og takhøyde.
Begge ser frem til studiestart, som Asheim rekker å få med seg før stortingsvalget i desember.