Den arktiske marine sanden til fyrst Albert I av Monaco

I studiet av dagens klima- og miljøendringer og deres konsekvenser for økosystemene kan man nå dra nytte av nytt materiale: marine sedimenter som tidligere tiders vitenskapelige ekspedisjoner hentet hjem. Ved å sammenligne disse sedimentene med prøver tatt i dag kan man si noe om hvordan de marine miljøene har utviklet seg, både med hensyn til sammensetningen av mikroorganismefloraen og med hensyn til hvordan mikroorganismene har forandret seg fysiologisk for å tilpasse seg nye miljøforhold. En nylig gjenoppdaget samling av slike sedimenter gir vitenskapen nye perspektiver.

En unik samling marin sand ble samlet inn av fyrst Albert I av Monaco (1848–1922) under hans sjøreiser. Fyrst Albert I var en av de viktigste bidragsyterne til den fremvoksende oseanografien og paleooseanografien på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Inspirert av Jules Vernes romaner og av rapporter fra reisende og vitenskapsfolk utviklet han en dyp fascinasjon for eventyr på land og til sjøs. Etter råd fra Alphonse Milne-Edwards, som var zoolog og direktør ved MNHN, Frankrikes naturhistoriske riksmuseum i Paris, viet fyrst Albert seg til vitenskapelige ekspedisjoner – og skrev seg inn som en av de viktigste aktørene i denne delen av historien om vitenskapelige ekspedisjoner til sjøs. Fra 1885 til 1915 dedikerte han fire skip til sine undersøkelser av havets dyp: Hirondelle, Princesse-Alice I, Princesse-Alice II og Hirondelle II. Fyrsten og hans mannskap, bestående av sjøfolk, vitenskapsmenn, malere og filmfotografer, reiste frem og tilbake over Middelhavet og Nord-Atlanteren for å observere, ta notater, lage tegninger og samle inn prøver av sand og eksemplarer av alt fra fugler til pigghuder til naturhistoriske samlinger.

I mer enn 50 år ble den store samlingen marin sand som ble hentet opp under disse ekspedisjonene, ansett som tapt. I 2019 ble den imidlertid gjenoppdaget i en rekke gamle pappesker i forbindelse med flyttingen av MNHNs paleontologiske samlinger. Mer enn 200 av de nesten 3000 glassene med sand og/eller ulike mikroorganismer – samt et stort antall mikroskoppreparater – stammer fra tokt i subarktiske og arktiske farvann mellom Newfoundland og Spitsbergen. De to små glassene som er avbildet her, inneholder prøver som ble hentet opp fra 70 meters dyp sør for Lofoten 18. juli 1898. De er ledsaget av 40 andre glass med ulike foraminiferer – en type mikroskopiske encellede organismer. Disse unike prøvene har ikke blitt analysert på nytt siden begynnelsen av det 20. århundre, da Emmanuel Fauré-Fremiet (biolog og professor ved Sorbonne og Collège de France) og Eugène Lacroix (amatørmikropaleontolog og lege i Lyon) tålmodig valgte ut, identifiserte og tegnet noen av foraminiferene – som vist av de utsøkte akvarellene i den andre figuren. Det unike materialets vei til MNHNs magasiner var kompleks. Som spesialist på encellede organismer mottok Fauré-Fremiet sanden for analyse, men han hadde lite tid til å jobbe med fyrstens materiale og liten interesse for foraminiferer. Hele samlingen ble overført til Lacroix, som brukte flere år på å studere det rike materialet. På slutten av Lacroix’ liv ble samlingen og arkivene hans overtatt av Pierre Marie fra Frankrikes geologiske undersøkelse, som på 1980-tallet donerte materialet til MNHN sammen med sitt eget materiale.

Hvilke mikroorganismer var det så som levde i de arktiske og subarktiske områdene? Hvordan utviklet denne sensitive floraen seg etter hvert som den ble mer påvirket av menneskelig aktivitet? Hva kan disse organismene lære oss om marine økosystemers evne til å motstå påkjenninger? Gjenoppdagelsen av det 150 år gamle materialet til fyrsten av Monaco kan gi unik kunnskap om Arktis – et område som i dag påvirkes mye raskere av den globale oppvarmingen enn andre deler av planeten.