En spermhvaltann fra Alexander Kielland

Universitetsmuseet i Bergen er berømt for sine hvalskjeletter. Noen av dem kan sees i utstillingen i Hvalsalen, mens omtrent 200 finnes i museets samlinger. En av disse samlingsgjenstandene er en spermhvaltann (museumsnummer BM. 330). Den er hvitgul i fargen og man kan holde rundt den med én hånd. Et påklistret papir, kanskje et brevpapir, merket med Stavanger Avis og årstallet 1889 fungerer som etikett, og der kan man lese at tanna kommer fra Orre på Jæren. Museets inntaksjournal forteller at avsenderen var en A. L. Kielland i 1889. Siden forfatteren Alexander Lange Kielland (1849-1906) på den tiden var redaktør i nettopp Stavanger Avis, kan vi regne med at tanna kom fra ham. Noe følgebrev har foreløpig ikke latt seg oppdrive, og dermed vet vi ikke om han selv fant tanna eller om han fikk den av noen andre.

I siste halvdel av 1800-tallet var Bergens Musæum (i dag Universitetsmuseet i Bergen) i ferd med å bygge opp sine vitenskapelige samlinger, og trengte objekter, som skjeletter, huder og andre deler av levende organismer. Slike objekter kom til museet enten som kjøp, via byttehandel, egen innsamling eller som gaver. Vi kan regne med at spermhvaltanna fra Kielland var i den siste kategorien siden dette er tilfelle for andre liknende objekter. Når museet valgte å kjøpe eller bytte til objekter var dette som regel større, sjeldnere og mer spektakulære dyr. Et par år i forveien byttet for eksempel museet skjelettene av en vågehval og en delfin mot 15 skjeletter fra Muséum national d'histoire naturelle i Paris, deriblant en jakokse, tre antiloper, to pingviner, en emu og to slanger. Men spermhvaltann BM. 330 kom altså fra det norske havet.

Intet er så rommelig som havet. Slik lyder de første ordene i Alexander Kiellands bok Garmann og Worse (1880). Over to tredeler av planeten vår er dekket av hav. Menneskenes kropp er tilpasset et liv på land, men det diskuteres i den biologiske litteraturen om mennesket skal kalles et sekundært akvatisk dyr i likhet med hvaler og seler. Årsaken er vår intense utnytting av havets ressurser og hvor avgjørende fisk og annen sjømat er for å holde liv i oss. Spermhvalen har særlig vært en viktig ressurs fordi den store fettansamlingen i hodet ble brukt til belysning, kosmetikk, bearbeiding av lær og i farmasøytiske produkter. Som mange av de andre store dyra i havet er den også en viktig del av mange fortellinger, og innhyllet i en viss mystikk. Spermhvalen er ikke bare udødeliggjort gjennom museumssamlinger, men også gjennom en av verdens mest kjente romaner, Herman Melvilles Moby Dick (1851, norsk oversettelse 1948).

Spermhvalen er en tannhval i likhet med delfiner og spekkhuggere, men er noe helt for seg selv, blant annet fordi den kan bli hele 18 meter lang. Foran på hodet, over kjeven, ligger den enorme fettansamlingen som den bruker til kommunikasjon med andre spermhvaler og til ekkolokalisering. I likhet med andre tannhvaler sender spermhvalen ut høyfrekvent lyd som reflekteres tilbake når den treffer noe i vannet, slik at hvalene kan sanse også uten å se. Dette hjelper spermhvalen med å finne og angripe byttedyr, som den kan holde fast med tennene.

Vi kan se for oss tannas historie fra den vokste i underkjeven til en spermhval og ble brukt til å holde på mat og kjekke seg ovenfor artsfrender. En dag var livet slutt. De fleste døde hvaler synker etter hvert ned og danner øyer på havbunnen med særegne økosystemer basert på næringsstoffene i hvalkroppen. Nedbrytingen av muskler, hud og organer går relativt raskt, mens det siste som blir gjenbrukt er de hardeste kroppsdelene: skjelett og tenner. Men med akkurat denne tanna skjedde det noe. Kan hende ble hele kroppen eller deler av den tatt av en havstrøm og ført mot norskekysten.

Dyretenner er blant tingene fra havet som av og til skylles opp på land og oppdages av mennesker. Blant disse var Alexander Kielland. I 1889, eller kanskje noen år tidligere, fant han eller noen han kjente en spermhvaltann på Orre på Jæren, som var Kiellands faste feriested. Mange mennesker plukker opp det de finner ute, ser på det og vurderer om det er verdt å ta med seg hjem. Andre ganger er samlingen målrettet av økonomiske, kulturelle eller forskningsmessige grunner. Men felles er at objekter fra naturen bare kan bli en del av vår felles kunnskap og hukommelse hvis de deles. Kielland valgte å dele spermhvaltanna og den er i dag en del av skjelettsamlingen til Universitetsmuseet i Bergen sammen med restene av sju andre spermhvaler. Noen av dem er som denne bare en enkelt kroppsdel, mens andre er større deler av kroppen.

Tanna er 13 centimeter lang og med et påklistret ark merket med Stavanger Avis, kanskje opprinnelig som innpakking eller allerede i forsendelsen som etikett. Hvorfor Kielland valgte å sende denne tanna til museet vet vi ikke før det dukker opp et eventuelt følgebrev. Det finnes heller ingen indikasjon på at den har inngått i forskning så langt, men forskning er muliggjort ved at den er en del av en museumssamling. Tenner kan blant annet brukes for å aldersbestemme spermhval, men for at man skal kunne telle vekstringene, må tannen etses med syre eller skjæres opp. Det vi vet er at tanna har vært gjenstand for påpasselig samlingsforvaltning. I 2010 ble den nedfryst til minus 30 grader i forbindelse med flytting, og i 2012 ble den sjekket for insektangrep.

Kielland lot seg begeistre av Charles Darwins evolusjonsteori (Origin of species, 1859), og vi vet at han skrev til Darwin. Evolusjonsteorien forteller oss at livet på jorda endrer seg. Hvaler er pattedyr og hadde forfedre som levde på land. På Kiellands tid var hvalenes evolusjonshistorie fortsatt litt av et mysterium, særlig med tanke på hvem som var deres nærmeste slektninger blant pattedyrene. Det ble ikke helt klart før på 1990-tallet, da utdødde, fossile hvaler ble funnet med en ankel som viste at hvalene hører til blant klovdyrene.

Kielland leste antakelig ikke Moby Dick, som først ble en klassiker og oversatt til norsk adskillige tiår senere. Men kanskje så han den karakteristiske, skrå spruten fra blåsehullet til en spermhval ute på havet. Uansett hadde han sett nok av havet til å forstå at det var stort, og til å samle og dele en melkehvit, håndflatestor hvaltann som hadde kommet opp derfra.

Takk

Takk til Hanneke Meijer, Terje Lislevand, Anne Karin Hufthammer og Johnny Magnussen for tilgang og informasjon om samlingene ved Universitetsmuseet i Bergen, samt Tore Rem for kunnskap om Alexander Kielland.