Drikkehornet Sløkkefri

I 1849 tilegnet Universitetets Oldsakssamling i Norge seg et trehjult drikkehorn, som nå er en del av Kulturhistorisk museums samling. Den kan sannsynlig dateres til 1400-tallet, hvor noen av gjenstandens detaljer ble lagt til på 1500-, 1700- og 1800-tallet. Hverken opphavssted, produksjonsdato eller funksjonen til dette gåtefulle hornet har blitt avklart på en konkluderende måte. Likevel, har Sløkkefri blitt sitert gjennom det 20. århundre som et eksempel på tradisjonell norsk folkekultur.

Utenom beskrivelsen av drikkehornets utseende fra 1849, finnes det ikke noe ytterligere informasjon om gjenstanden i museets katalogtekst. I 1925 oppdaget den prominente norske museologen og folkloristen Rikard Berge at et drikkehorn ved navnet Sløkkefri hadde blitt rapportert ved Vistad gård i Telemark i 1786. Han fastslo dette ved å knytte sammen tidligere litterære kilder fra to folklorister, en skald og en sogneprest (Berge 1975, spalte 551). Det har blitt foreslått at hornet har hatt minst fire suksessive eiere etter dens tid på Vistad gård (Mandt 1998).

I 1953 daterte arkeolog og museolog Sigurd Grieg hornets beslag til 1400-tallet (Grieg 1953, 279). Det er en inskripsjon på tysk på felgen som lyder: "help got und Maria und [I]a" (Norsk: "hjelp Gud og Maria og [?]"), hvor det siste ordet er uklart. Det er også uklart hvilket grunnlag Grieg baserer sin datering av hornet på. Likevel fremstår det 15. århundre som den overordnede aksepterte perioden for gjenstandens opphav. Hjulene, de tyske myntene og den såkalte rosemalingen ble lagt til gjenstanden en gang mellom 1500- og 1800-tallet (Grieg 1953, Tilstandsrapport mai 1991). Likevel kan det sies at stilen på rosemalingen er svært utypisk for denne form for maleteknikk og passer ikke sammen med tradisjonell norsk håndverksstil.

Man kan muligens forestille seg at drikkehornet på et tidspunkt mistet sin originale funksjon og ble gjort om til et trehjult leketøy. Myntene som klinker mot hverandre når hornet beveger seg må ha vært underholdende for både gjester og barn. Selv om hjulene utvilsomt ikke var en del av Sløkkefris originale design, har likevel Rikard Berge, basert på et lite antall litterære kilder, fastslått at det fantes en tradisjon med hjulete drikkehorn i Norge som Sløkkefri var en del av (Berge 1975, spalte 559).

Med tanke på hvor lite man vet om gjenstandens opphav, må man spørre seg om hvorfor Sløkkefri ble ansett som å være et eksempel på tradisjonell norsk folkekultur gjennom det 20. århundre? Det kan argumenteres for at norske akademikere på 1800- og tidlig 1900-tallet ønsket å konstruere en sammenhengende historie om gradvis utvikling, fra den heroiske gylne middelalder gjennom den mørke dansketiden (1537-1814), som ender i en strålende nyfødt norsk stat. Folkekunsten fungerte som et instrument i deres misjon og Sløkkefri ble et symbol på norsk nasjonalkultur fra middelalderen (Anker 1999; Kjeldstadli 1995; Nordby 1995; Smith 1998). På 1900-tallet ble hornet utstilt i en rekke utstillinger til minne om norsk sølv, norsk folkekunst og generell norsk brukskunst. I årene 1982/83 var Sløkkefri det eneste drikkehornet som var en del av utstillingen «8 centuries of Norwegian Applied Art» i Leningrad (nå St. Petersburg) og Moskva.

Sløkkefri, et utradisjonelt drikkehorn av usikkert opphav, er nå ansett som et eksempel på norsk folkekunst, som er en konstruksjon av en "oppfunnet tradisjon" (Hobsbawm og Ranger 2013) som skulle bidra til en kontinuitet mellom den tapte fortiden og nasjonsbyggingen. Fremtidig forskning kan utfordre den etablerte rollen denne gjenstanden har hatt i den nasjonale narrativen og utforske nye måter undersøke den på.