En britisk fjellklatrers notatbøker

Disse notatbøkene, som nå vises frem på Norsk fjellmuseum i Lom, tilhørte Slingsby, en prominent britisk fjellklatrer. De inneholder skisser og notater fra hans tallrike turer til Norge fra 1872 til begynnelsen av 1900-tallet. Hva kan de fortelle oss om hvordan britiske reisende så Norge på den tiden?

I tillegg til å inneholde skisser og beskrivelser av norske landskap inneholder også notatbøkene annen informasjon, som Slingsbys notater om likhetene mellom det norske språket og regionale dialekter i Nord-England, noe som viser at hans kulturelle interesse for landet favnet videre enn interessen for fjellene.

Slingsby er kjent som "den norske tindesportens far" (Readman 2014, 1102) og nå best kjent for førstebestigningen av Store Skagastølstind på Vestlandet i 1876. Slingsby var uvanlig i forhold til andre britiske fjellklatrere på sin tid, idet han valgte å bruke så mye tid på å klatre i Norge i stedet for i Alpene eller i de britiske fjellene. Dette betydde imidlertid at han bygget opp betydelige forbindelser til landet og norske fjellklatrere. Slingsby brukte norske guider da han klatret i Norge, og personer som Knut Lykken (1831–1911), Ola Berge (1853–1928) og Thorgeir Sulheim (1840–1925) støttet og hjalp ham i bestigningene hans. Disse lokale mennene tilbød ofte husly til reisende også, særlig etter hvert som Jotunheimen ble stadig mer populært blant turister som var ivrige etter å utforske fjellene. Berge åpnet for eksempel Turtagrø hotell i 1888, og det ble raskt et senter for fjellklatring i regionen.

Slingsby klatret også med fjellklatrere fra den norske middelklassen, som Emanuel Mohn (1842–1891). Mohn, som var en skolelærer fra Bergen, var en betydelig personlighet i Den Norske Turistforeningen (DNT), og Slingsby kalte ham fjellkameraten sin (Slingsby 1904, 124). Slingsby klatret også med den banebrytende kvinnelige fjellklatreren Therese Bertheau (1861–1936), også DNT-medlem, og brevvekslet med andre betydningsfulle nordmenn på den tiden, som komponisten Edvard Grieg (1843–1907).

Slingsbys forbindelser til DNT gikk dypere enn vennskap med enkeltpersoner. Organisasjonen ble grunnlagt i 1868 for å fremme og hjelpe til ved reiser til landets distriktsområder, og Slingsby nevner den mange ganger i boken sin fra 1904, Norway. The Northern Playground. Særlig berømmet han de nye hyttene og koiene DNT bygget og deres omfattende støtte til fjellklatringsekspedisjoner. Som en annen britisk reisende, Alfred Mockler Ferryman (1856–1930), skrev i 1896, gjorde DNT livet "enklere for eventyreren" (1896, 217). Slingsby bidro ofte med artikler til DNTs årbok, og da nystiftede Norsk Tindeklub publiserte sin første håndbok i 1914, ble Slingsby bedt om å skrive et kapittel med tittelen "The History and Development of Norsk [sic] Mountaineering" (norsk fjellklatrings historie og utvikling).

Slingsbys engasjement i institusjonene for norsk fjellklatring og friluftsliv kan ses som et eksempel på den transnasjonale samkonstruksjonen av norske landskaper og områder. Det handlet ikke bare om britiske reisende som "oppdaget" Norge. Nordmenn spilte en aktiv rolle i hvordan disse landskapene ble vurdert og tolket av turister. Vi kan imidlertid også se påvirkningen fra britiske – og andre utenlandske – reisende på norske institusjoner som DNT og den norske forståelsen av nasjonale landskap. Slingsbys forbindelser på tvers av landegrenser gjør at vi kan se på hvordan steder konstrueres som destinasjoner.

Et norsk museum synes å være et egnet sted for Slingsbys notatbøker. De er langt fra hjemmet hans i Yorkshire, men han er en betydelig figur i norsk fjellklatrings historie, og han speilet seg selv i relasjonen mellom Norge og Storbritannia. Vi bør imidlertid være oppmerksomme på hvordan Slingsby brukte en angivelig felles fortid og norske landskap og nordmenn til å konstruere diskurser om det britiske imperiets makt og overlegenhet. Slingsbys samling av norsk vokabular i notatbøkene hans var bare en del av en bredere interesse for, ofte for en stor del oppdiktede, norrøne historier, der det angivelig felles opphavet til nordmenn og mennesker fra Nord-England forklarte enkelte felles karaktertrekk. Slingsby anså også at denne vikingarven var en forklaring på det britiske imperiets makt og innflytelse, noe han skrev anerkjennende om. På bakgrunn av Slingsbys imperialistiske visjoner i det norske landskapet er det viktig å tenke kritisk om hans konstruksjon av det nordlige. Han er fortsatt en prominent figur i norsk fjellklatrings historie, men arven hans dreier seg ikke bare førstebestigninger, men også om hvordan fjellene blir sett og forstått.