Cri du chat og ordbøyning – en kasusstudie

Det er gjort lite forskning på hva som kjennetegner språkutviklingen til barn med Cri du chat-syndrom (CDC). Denne artikkelen er et forsøk på å bøte på dette ved å se på ei jente med CDC, Hanna, sin evne til å bøye ord. 

Innledning

Cri du chat (CDC), et sjeldent medfødt syndrom som rammer bare cirka én av 20-50.000 mennesker, er forårsaket av at en del av kromosom 5 mangler.

Syndromet er forbundet med mange forskjellige og til dels alvorlige symptomer, og har fått navn etter den katteliknende gråten babyer med denne tilstanden ofte har.

En av mange problemer de med CDC opplever er forsinka og avvikende språkutvikling – i noen tilfeller også en fullstendig manglende evne til å uttrykke seg via talespråk.

Denne artikkelen tar for seg en kasusstudie av ei jente som heter Hanna med CDC. Hun har et relativt godt utviklet språk, men også en god del utfordringer. Den første og innledende studien av språket til Hanna handlet om setningsproduksjonen hennes.

I denne artikkelen handler det imidlertid om mindre bestanddeler av språket – ordene. Når vi bøyer ord kan vi generelt si at vi «setter sammen» to eller flere deler: ost + en à osten, der’-en’ kalles bøyningsendelsen. På samme måte er ’-te’ bøyningsendelsen i ordet leste.

I denne artikkelen er altså fokuset på Hannas evne til å bøye ord. Tre spørsmål har vært sentrale for studien:

1. I hvor stor grad bøyer hun ord?
2. Hvor stor andel av ordene er bøyd riktig?
3. Hva tyder Hannas evner til å bøye ord på – generaliserer hun over bøyningsmønstre eller lærer hun ordene «utenat»?

For å finne ut av dette har det blitt brukt to forskjellige kilder til data:

• En samling av spontane ytringer samlet inn da Hanna var 14 år (se artikkel om setningsproduksjon).
• En test av fortidsbøying av verb gjort to ganger – første gang da Hanna var 11 år og 10 mndr., og andre gang når hun var 16 år og 5 mndr. 

Tidligere forskning på CDC og språk

Det er gjort noen få studier på personer med Cri du chat sine språkevner, og kun én annen (som blei publisert i 2008) tar for seg ordbøyning. Der blei tre personer testa med den samme verbtesten som er brukt i studien denne artikkelen handler om, og resultatene viste at de med CDC gjorde det dårligere enn 4-åringer med typisk språkutvikling som fikk den samme testen (studien med de friske barna blir omtalt i mer detalj utover i denne artikkelen).

Allikevel var mønsteret i de riktige svarene og feilene det samme – barna med CDC hadde flest riktige svar i den største klassen av norske verb, den såkalte store svake klassen (med verb som ’jobbe - jobba/jobbet’) og likeledes flest overgeneraliseringer til denne klassen (verb som normalt ikke bøyes som ’jobbe’ blei bøyd med -a/-et-endelse i preteritum).

Vi sier at den store svake klassen har høy typefrekvens, og ser det ut til at typefrekvens har noe å si også for barn som har Cri du chat. Det er en pågående debatt når det gjelder hvor mye faktorer som typefrekvens virker inn på de som har CDC og andre typer diagnoser med språkvansker, og det er selvsagt store individuelle variasjoner – som nevnt tidligere er det en betydelig andel med CDC som aldri utvikler talespråk.

Hanna

Hanna er ei jente med CDC som har vokst opp i et norskspråklig miljø. Hun er datteren til artikkelforfatteren og informant i denne studien. Da hun var 6 uker gammel blei hun diagnostisert med Cri du chat-syndrom etter mistanke på bakgrunn av «kattegråten» og påfølgende kromosomanalyse.

Hun fikk fysioterapi to ganger i uka fra hun var 3 måneder fram til hun var 11 måneder, og på en mer uregelmessig basis etter det. Fra 3 måneders alder begynte de voksne rundt henne også å bruke tegn-til-tale med henne – både hjemme, i barnehagen og seinere på skolen. Hun fikk opplæring i dette fram til hun var 13 år. Dessuten begynte hun å gå i taleterapi fra hun var 8 år.

Hun har normal hørsel. Da hun var 13 ½ år gikk hun gjennom to tester hos PP-tjenesten for å vurdere den kognitive funksjonen. I den ene, Raven’s Coloured Progressive Matrices, fikk hun et resultat som man ville forvente av 7-8-åringer med typisk utvikling. I den andre, Bender Visual-Motor Gestalt test, var resultatet mer varierende, og konklusjonen blei at hun var på høyde med 4-7-åringer med typisk utvikling. Den første testen likner på hva man vanligvis ville kalle en «IQ-test», mens den andre går mer på motoriske evner og er en ganske kort test.

Når det gjelder Hannas språkevner, har hun problemer på flere områder. Da hun var 9 år og 4 måneder gjennomgikk hun en test der resultatene viste at hennes evne til å artikulere, det vil si uttale ord, var veldig begrensa og på nivå med norske 1- og 2-åringer med typisk utvikling. Hun hadde særlig problemer med å uttale konsonanter.

Samtidig viste en annen studie av Hannas setninger da hun var 14 år at hun både utelot ord, hadde avvikende ordstilling i forhold til det som er vanlig og at cirka 1/3 av ytringene hennes kun bestod av ett ord. Dermed ville det ikke være overraskende hvis hun kom relativt dårlig ut når det gjelder å bøye ord også, men som vi skal se er ikke dette helt riktig.

Om datamaterialet i studien

A) Spontane ytringer

Hanna var på tidspunktet da de spontane ytringene blei samla inn 14 år og 2-5 måneder (januar-april 2008). Ikke absolutt alt Hanna sa til enhver tid blei notert, men det var et mål at det skulle være så mange typer setninger som overhodet mulig med forskjellige verb.

I tillegg til denne mer selektive metoden blei to dager i løpet av perioden med datainnsamling viet til å registrere alt Hanna sa i 6-7 timer for å få et mer balansert og helhetlig bilde av språket hennes. Til sammen dreier det seg om 1712 ord fordelt på 552 ytringer.

B) Verbtest

Testen bestod av 60 verb – 27 sterke og 33 svake. De 33 svake var videre delt inn i den store svake klassen, som består av verb som bøyes med -et/-a (f. eks. kastet/kasta) i preteritum, og den lille svake klassen, som bøyes med -te/-de (f. eks. svømte).

De heter «den store» og «den lille» fordi førstnevnte inneholder flest verb, mens sistnevnte inneholder en del færre. Testen hadde omtrent like mange svake verb fra hver klasse. Sterke verb er de som har uregelmessig bøyning, for eksempel ’å se -ser - så - sett’ eller ’å hjelpe - hjelper - hjalp - hjulpet’.

Hanna fikk et bilde foran seg av noen som gjør noe, for eksempel en gutt som ligger i senga.

Den som leda testen sa så, «Her ser du Tommy ligge i senga. Han ligger i senga. Han gjorde det samme i går. Hva gjorde han da?», hvorpå Hanna svarte «Han ___» (lå, ligget, ligde, lagg...). Her ville «lå» ha vært riktig svar, mens de andre er feil. Hvis det kom feil svar blei disse også notert ned.

Testen blei gjennomført to ganger – ved 11 år og 10 måneders alder, og 16 år og 5 måneders alder.

Resultatene av verbtesten vil bli presentert i tre deler. For det første skal vi se på andelen korrekte svar, og videre skal vi se hva slags typer overgeneraliseringer Hanna gjør. Så skal vi se på forholdet mellom de korrekte svarene og bruksfrekvens hos de aktuelle verbene. Er de verbene Hanna bøyer riktig også vanlige verb i språket?

Resultater

De spontane ytringene

Først er det viktig å presisere at samlinga med spontane ytringer ikke inneholder alle muligheter av bøyning i norsk. Ordene som vi skal se på og som har obligatorisk bøyning i norsk er substantiver (eple, kvist), verb (være, drikke), adjektiver (blå, farlig), personlige pronomen (jeg, han) og eiendomspronomen (min, din).

Eksempelvis er ikke alle muligheter for substantiver, som bøyes i kjønn, tall og bestemthet, representert. Her er eksempler på tre substantiver med tre forskjellige kjønn, og hvordan de bøyes i tall og bestemthet (de røde fantes det ikke eksempler på i samlinga):

Alle former av adjektiver, som bøyes i de samme kategoriene som substantivene, er imidlertid til stede i materialet. Personlige pronomener bøyes i subjekts- og objektsform (kasus).

Når det gjelder verb mangler det imperativsformer fra den store svake klassen, som altså er den med høyest typefrekvens i norsk og dermed representerer det mest vanlige mønsteret. Ellers finnes det eksempler fra alle klasser og verbtider. Her er et eksempel på hvordan tre forskjellige verb kan bøyes i forskjellige tider.

Til sammen var det 1034 ord i samlinga som falt innunder kategoriene nevnt over, og av disse var 1010 bøyd riktig, og 24 bøyd feil. Dette betyr at Hanna hadde 98 % av bøyningene riktig! De ordene hun gjorde feil på var hovedsakelig verb, substantiver og pronomen.

Disse resultatene forteller oss at Hanna helt klart har bøyning av ord i språket sitt, og at hun for det meste snakker «korrekt» hva bøyning angår. Men det er vanskelig å si hvorfor hun er flink til å bøye ord – har hun lært seg alle formene «utenat», eller har hun lært seg noen generelle mønstre? Hvis Hanna hører et verb som er uvanlig, som for eksempel å flikke, kan hun bøye det riktig da?

Dette er noe av det man får mer innsikt i ved å bruke en verbtest som den brukt i denne studien. Nå skal vi se hvordan Hanna gjorde det i testen.

Verbtesten

Når Hanna blei testa på bøying av verb i fortid (preteritum) gikk prosentandelen riktige bøyninger dramatisk ned i forhold til det vi fant i samlinga. Her ser vi en tabell med hovedresultatene fra begge testene hun gjennomgikk, og i tillegg hovedresultatene til 4-åringer med typisk utvikling til sammenlikning.

*Prosentandel av gale svar.

Vi ser at begge testene gjort på Hanna viste at hun bøyde 1/3 av verbene riktig, og av de feilene hun gjorde var cirka ¼ av dem overgeneraliseringer. Under følger en oversikt over antall riktige svar fordelt på verbtyper, med 4- og 6-åringer med typisk utvikling til sammenlikning.

Av Hannas resultater i de to første kolonnene ser vi at hun bøyde omtrent like mange av de sterke verbene riktig (dog med en liten økning) i begge testomgangene, mens det var en klar økning i antall riktige svar når det gjelder svake verb i den lille klassen fra hun var 11 til hun var 16 år. Derimot er det en dramatisk nedgang i antall riktige bøyninger av verbene i den store svake klassen, fra å ha nesten halvparten riktig når hun er 11 år til bare 6 % riktig når hun er 16 år.

Når vi så sammenlikner Hannas resultater med de for 4-åringer med typisk utvikling ser vi at hun gjør det jevnt med dem når det er snakk om sterke verb, og ved fylte 16 år har hun omtrent like mange riktige svar fra den lille svake klassen som dem. Men der 4-åringene har god kontroll på den største gruppen svake verb ligger Hanna godt under deres nivå også ved fylte 11 år. Vi ser dessuten at hun aldri er i nærheten av 6-åringene med typisk utvikling.

Så skal vi se på om det er en sammenheng mellom verbenes bruksfrekvens, altså hvor vanlige de er, og andelen riktige svar hos Hanna. En del av verbene i testen er definert med høy bruksfrekvens, og her er en oversikt over andelen av disse som Hanna bøyde riktig:

Igjen ser vi visse endringer fra Hanna er 11 til hun er 16. Det kan se ut til at bruksfrekvensen til verb har fått mindre å si for Hanna når hun har blitt 16 år sammenlikna med da hun var 11. Hun bøyde ingen av verbene fra den store svake klassen med høy bruksfrekvens riktig da hun var 16, og prosentandelen gikk også ned innen de to andre typene verb.

Til slutt ser vi på hva som kjennetegner overgeneraliseringsfeilene hun gjør. Hanna gjorde som tidligere nevnt feil på 60 % av verbene i testen begge gangene, men det var visse forskjeller på hvilke verbklasser hun mestret best i de to testomgangene. 25 % av de feilene hun gjorde var overgeneraliseringer, for eksempel at hun bøyde et sterkt verb som et svakt, eller omvendt. Her ser vi fordelingen (prosentene er av totalt antall feil).

Her ser vi en klar forskyvning fra Hanna var 11 til hun var 16. Da hun var 11 år overgeneraliserte hun bare til svake verbmønstre, og aller mest til den store svake klassen. Da hun hadde blitt noen år eldre slutta hun helt å overgeneralisere til denne, og når hun bøyde etter feil mønster brukte hun mest sterke verbmønstre.

Dette kan ses som en parallell til resultatene vi allerede har sett – ettersom hun slutter å overgeneralisere til den store svake klassen er også denne klassen en hun ikke mestrer særlig godt. Samtidig mestret hun i større grad sterke verbmønstre da hun var 16, og overgeneraliserer også i større grad til sterke mønstre.

Eksempler på overgeneraliseringer Hanna gjorde: ’ligge - lå’  blei bøyd ’ligge - lagg’, ’slikke - slikka’ som ’slikke - slakk’ og ’skinne - skinte’ som ’skinne - sjann’.  Det første er et sterkt verb, det andre tilhører den store svake klassen og det tredje den lille svake klassen.

Konklusjon

Selv om Hanna i liten grad mestrer norsk syntaks (setningsstruktur) og det norske lydsystemet virker det som om hun har et litt bedre grep om ordbøyning. Ser vi på samlinga av spontane ytringer levner det liten tvil om at hun for det meste bøyer ordene riktig i en avslappet situasjon der hun får velge selv hvilke ord hun skal bruke. De få feilene hun gjorde gjenkjenner man hos barn som har andre typer språkvansker, for eksempel å bruke feil kjønn på ord eller å bøye verb feil.

Ser man på de to testomgangene Hanna gjennomgikk der hun skulle bøye verb i preteritum hadde hun for det meste dårligere resultater enn 4-åringer med typisk utvikling. Dette indikerer at hun kun har begrensede kunnskaper om det norske systemet for bøyning av ord, men det kan også ha noe med selve testsituasjonen å gjøre.

Å skille disse to forklaringene fra hverandre og si hvor mye som skyldes testsituasjonen er veldig vanskelig, men en kan få en pekepinn på Hannas evner til å bruke bøyningssystemet ved å se på de overgeneraliseringsfeilene hun gjorde. Siden hun tross alt hadde noen av disse, nærmere bestemt ¼ av feilene, ser vi at hun har en viss evne til å bruke bøye verb etter mer generelle mønstre. Allikevel kan vi nok trygt konstatere at en del av de ordene Hanna tilsynelatende bøyer i spontan tale er lært «utenat» og ikke som deler der hun skiller ut bøyningsendelsen. Dette kan forklare den store forskjellen på antall feil i testen kontra spontane ytringer.

Studier av barn med typisk utvikling viser at hos små barn som akkurat har begynt å lære morsmålet sitt er vanlige mønstre i språket en viktig faktor. Det vil si at verb i høy grad blir bøyd etter vanlige mønstre i begynnelsen av språktilegnelsen, og et vanlig fenomen er å høre sterke verb som ’gå’ og ’bli’ bli bøyd i fortid som ’gådde’ og ’blidde’.

Når vi ser på Hannas testresultater kan vi ikke konstatere at dette gjelder for henne på samme måte. Det er imidlertid en annen trend som både kan sies å gjelde Hanna og barna med typisk utvikling, og det er at andelen overgeneraliseringer til sterke verbmønstre øker med alderen. Riktignok er ikke denne trenden like klar hos Hanna, men det kan hende at hun gjennomgår den samme endringen bare i et saktere tempo.

Hos barn med typisk utvikling ser vi også ofte en oppgang av riktige svar innenfor en klasse samtidig som overgeneraliseringen til denne klassen øker, noe som viser økende mestring av et bøyningsmønster. Denne parallellen ser vi også hos Hanna, selv om hun har noenlunde lik score når det gjelder sterke verb i begge aldre. Parallellen er altså mindre tydelig enn hos barn med typisk utvikling.

Selv om vi ser noen likheter i Hannas utvikling med barn uten noen form for språkvansker sin utvikling, er det også visse forskjeller som indikerer at Hannas språkevner skiller seg fra deres. Antagelig er noe av forklaringen at Hanna lener seg mer på de ordene hun har lært seg som helheter og dermed individuelle former, enn generelle bøyningsmønstre.

Selv om det er vanskelig å utlede en klar konklusjon når det gjelder Cri du chat og ordbøyning basert på denne kasusstudien alene, kan det virke som at det å bruke «pugging» framfor mønstre som strategi er et generelt trekk ved språkutviklinga til barn med CDC. Det kan også hende at CDC påvirker den mer generelle «prosesseringsevnen» hjernen har til å behandle innkommende og utgående informasjon.

Hvis det er tilfelle kan det godt hende at Hanna har lært mønstrene, men at kapasiteten hennes når hun skal hente fram ord fra hukommelsen og bruke dem riktig er begrensa. Hun viser jo tross alt i spontantale at hun forstår en del med tanke på sammenhenger mellom ord og overordnede regler for bøyning av ord på norsk.