Hector Berlioz, Franz Liszt, Richard Wagner, Johannes Brahms, Anton Bruckner, Richard Strauss, Max Reger, Gustav Mahler, Johan Selmer, Hjalmar Borgstrøm, og Gerhard Schjelderup i norskmusikkliv frem til 1925

Forord

Foreliggende arbeide er en undersøkelse som springer ut av to forhold: for det første en undersøkelse jeg avsluttet i april 1997 ­ Ny-franske komponister i norsk musikkliv 1900­1940. En resepsjonshistorisk introduksjon, publisert samme år som bulletin nr. 1 fra i Norges Musikkhistorie. Undersøkelsen vedrørende de ny-franske komponistene var del av et fellesnordisk forskningsprosjekt med arbeidstittlen "France in Nordic music 1900­1940". I tillegg har foreliggende arbeid bakgrunn i faglige diskusjoner i forbindelse med arbeidet med Norges Musikkhistorie.

Jeg har ikke kunnet finne at et lignende arbeide som det foreliggende er publisert tidligere. Imidlertid fikk jeg tilfeldigvis kjennskap til at cand. philol. Børre Qvamme har kartlagt konsertoppførelser i hovedstaden frem til 1925. Dette arbeidet har Qvamme meget generøst og velvillig stilt til min disposisjon og latt meg benytte i forbindelse med det foreliggende arbeid. Jeg vil få uttrykke min store takk for Qvammes velvillighet og positive holdning. I del 3 nedenfor er oversikten utformet slik at det er mulig å skille ut oversiktene som Børre Qvamme har utarbeidet.

Foreliggende arbeid er utformet i 3 deler. I innledningen er det gjort nærmere rede for innholdet i de tre delene. Del 3 er en hoveddel, den som del 1 og 2 bygger på. Jeg har kalt materialet "et dokumentarisk materiale" først og fremst fordi del 3, hoveddelen, er en ren dokumentarisk oversikt, dernest fordi del 1 ­ bortsett fra noen få konklusjoner ­ har samme dokumentariske preg som del 3 har. Når det gjelder del 2, var det fra min side i utgangspunktet et ønske om å få med så mye materiale som mulig, materiale som kunne si hvorledes komponistene som denne undersøkelsen omfatter, ble mottatt i pressen, og eventuelt også av publikum. Det ble relativt snart klart at i lys av det store antall konserter komponistene var representert med ­ selv de komponistene som relativt sett var representert med få konserter ­ ville det kreve et meget omfattende materiale for å kunne trekke konklusjoner. De relativt sett få anmeldelser som er tatt med i del 2 er av et omfang og antall som mer indikerer arbeidshypoteser for videre undersøkelser enn konklusjoner. Del 2 skiller seg derfor ikke nevneverdig fra det dokumentariske preg som del 1 og 3 har.

Oslo i mai 1998

Rune J. Andersen

Innledning

Mens jeg i 1997 holdt på med undersøkelsen om de ny-franske komponistenes stilling i norsk musikkliv i perioden 1900­1940, dukket naturlig nok også spørsmålet opp om hvorledes man hadde sett på komponister som f. eks. Wagner, Berlioz og Liszt. På samme måte som de ny-franske hadde naturligvis også de i sin tid vært "nye" i Norge. Hvordan var f. eks. Johannes Brahms blitt mottatt, og hva med andre komponister som på en eller annen måte skapte strid på 1800-tallet? Slike problemstillinger meldte seg også ved flere anledninger i faglige drøftelser i forbindelse med arbeidet med fembindsverket Norges Musikkhistorie.

Jeg bestemte meg derfor for å se om det var mulig å gjøre en lignende undersøkelse som den om de ny-franske komponistene om de følgende: Hector Berlioz, Richard Wagner, Franz Liszt, Johannes Brahms, Anton Bruckner, Richard Strauss og Max Reger. Fra enkelte av disse komponistene er det forbindelseslinjer til flere norske, og jeg har også kartlagt følgende tre norske komponister ­ Hjalmar Borgstrøm og Johan Selmer som representanter for den programmusikalske retningen (Berlioz og Strauss) og Gerhard Schjelderup som representant for påvirkningen fra Wagner. I tillegg til de komponistene som er nevnt ovenfor, har jeg tatt med fremførelser av Gustav Mahlers verker ­ det dreier seg om noen få mot slutten av perioden.

Som nevnt i forordet var hensikten å registrere oppførelser av komponistenes verker, hvem eksekutørene var og hvorledes de ble mottatt av kritikere og publikum. Det var dessuten av interesse å undersøke hva som eventuelt ble skrevet om dem utenfor avisenes spalter. Dette var mulig ettersom arbeidet med en større norsk musikkbibliografi som universitetsbibliotekar Kirsti Grinde utarbeider, hadde kommet langt.[1] Under forberedelsene til denne undersøkelsen fikk jeg, som nevnt, tilfeldigvis fra cand. philol. Børre Qvamme vite at han hadde utarbeidet konsertoversikter fra Oslo helt frem til rundt 1918. Jeg fortalte ham hva jeg var i ferd med å gå igang med, og spurte om han var villig til å la meg se hans oversikter. Jeg fikk ikke bare se dem, men lov til å kopiere materialet.

Et annet spørsmål som meldte seg, var hvordan komponistene i denne undersøkelsen "stod" med hensyn til oppførelser og hvordan de ble vurdert i forhold til andre viktige komponister som Haydn, Mozart, Beethoven, Chopin, Schumann, Grieg o. a.

Undersøkelsen er utført på bakgrunn av det som er nevnt ovenfor. Del 3 omfatter foruten resultatet av Børre Qvammes undersøkelse også resultatet av min egen gjennomgang av programsamlingen i Norsk Musikksamling. Utformingen av resultatet er gjort slik: alt som er skrevet i normal skrift i del 3 finner man både i Qvammes oversikt og i programsamlingen, det som er understreket finnes bare i Qvammes, mens det som er skrevet i kursiv, bare er å finne i programsamlingen (Qvammes arbeid er derved skilt ut ti å omfatte normal og understreket skrift).

Del 1 bygger bare på Qvammes undersøkelse ettersom hans undersøkelse omfattet langt flere komponister ­ nær på alle komponister fremført i hovedstaden ­ enn de jeg tok sikte på å undersøke. Kategoriseringen av verkene gjøres det eksplisitt rede for i innledningen til del 1. Når det gjelder del 2, ble det, som nevnt i forordet, ganske tidlig i undersøkelsen klart at det var nødvendig å begrense undersøkelsen på dette punktet. I lys av det store antall oppførelser som vi finner av komponistenes verker, det gjelder også komponister med relativt sett få oppførelser, ville det kreve et betydelig innsamlingsarbeide av anmeldelser i tillegg til klare vitenskapelige strategier for å kunne komme med relativt sett sikre konklusjoner om resepsjonen. Jeg har derfor begrenset del 2 til i det store og hele å omfatte førsteoppførelser eller så tidlige oppførelser som mulig av sentrale verker av de angjeldende komponister. I del 3 er de verkene som del 2 omfatter uthevet med halvfet skrift. Utvalget av aviser og en kort omtale av noen av anmelderne gis i innledningen til del 2.

Det som måtte være å finne om komponistene i de artikler som er registrert i "Norsk musikkbibliografi" (Musbib), har jeg av tids- og plasshensyn ikke gått inn på. Det eneste jeg har gjort, er å ta noen få stikkprøver. Ingen artikler synes å gå direkte imot de hovedsynspunkter som nevnes i innledningen til del 2 nedenfor. Det er allikevel nødvendig å peke på at det i disse artiklene, som er ganske mange, kan finnes synspunkter som både vil utdype, men eventuelt også korrigere de hovedsynspunkter som gis nedenfor. I det hele tatt må det understrekes at min hovedhensikt med resepsjonsdelen (del 2) har vært å forsøke gi noen hovedsynspunkter på bakgrunn av noen utvalgte musikkritikeres anmeldelser skrevet over en viss tid; med det relativt sett lille antallet anmeldelser som refereres sett i forhold til antall registreringer som vises i Del 1, er det ikke mulig å angi noe annet enn en grunnholdning hos en kritiker på et gitt tidspunkt. Med kartleggingen av konsertene skulle imidlertid forholdene være lagt til rette for en nærmere og grundigere granskning av anmeldernes syn i den perioden som undersøkelsen dekker, dvs. fra de tidligste registrerte konserter og frem til 1924.

Som det fremgår av del 3, omfatter delen alle konserter det er opplysninger om frem til 1918, året før Filharmonisk Selskaps orkester begynner sin virksomhet i 1919. Grunnen til å gjøre et skille i 1918, er at fra rundt dette tidspunktet er det nærmest som antallet konserter eksploderer og faren for å miste oversikten var nærliggende. Fra og med det tidspunkt Filharmonisk Selskaps orkester begynte sin virksomhet i oktober 1919 har jeg for de utenlandske komponistenes vedkommende bare registrert oppførelser fra Filharmoniens programmer. Verker av de tre norske komponistene er imidlertid ført videre på samme måte som før Filharmonisk Selskaps orkester begynte sin virksomhet.

Grunnen til å stoppe hovedundersøkelsen i 1925, nærmere bestemt 7. september 1925, er ikke noe annet enn at dette er datoen for minnekonserten for Borgstrøm som nylig var gått bort, en konsert som av hensiktsmessighetsgrunner er valgt som et hovedsluttpunkt. Gustav Mahler og Gerhard Schjelderup er imidlertid registrert frem til 1933, året da Schjelderup døde.

Del 1: Oversikt over antall registrerte fremførelser

Delen viser en oversikt over registrerte fremførelser av de komponistene som denne undersøkelsen omfatter i tillegg til fremførelser av 14 andre. Bortsett fra Guiseppe Verdi omfatter oversikten komponister som alle tilhører den klassisk­romantiske tyske tradisjon. Oversikten omfatter imidlertid ikke følgende komponister som alle utmerker seg ved relativt hyppige fremførelser i perioden: Bellini, Bizet, Donizetti, Gluck, Godard, Gounod, Massenet, Meyerbeer, Offenbach, Rossini, Rubinstein, Sibelius og Tsjaikovskij; i tillegg er norske komponister som Elling, Haarklou og Sinding heller ikke tatt med. Oversikten i del 1 bygger bare på Børre Qvammes undersøkelse, og er derfor strengt tatt bare et uttrykk for forholdene i hovedstaden.

Oversikten er inndelt i tre kategorier ­ større verker (St. verker), kammermusikk (Ka. musikk), andre verker (Andre). Inndelingen byr på flere problemer. Ett problem er at registreringene i flere tilfeller ikke ikke angir verktype, noe som skaper problemer når det gjelder ukjente verker. Svarene finnes naturligvis i større oppslagsverker som MGG og Grove's Dictionary of Music and Musicians. Selv om det ikke dreier seg om svært mange verker, er det en svakhet ved undersøkelsen at usikkerhet ikke er ryddet av veien i alle tilfeller. Det er tidsbruken som har gjort at jeg valgte ikke å gå grundigere inn på dette.

I rubrikken "større verker" har jeg først og fremst tatt med symfonier og konserter. I tillegg er det registrert opera-ouverturer, derimot ikke opera­arier, enkeltsatser fra konserter o. l.; på den andre siden er f. eks. 1. del av Haydens "Årstidene" regnet med i denne kategorien, likeledes et verk som Griegs "Landkjenning". Kammermusikk-betegnelsen er benyttet i tradisjonell forstand ­ sonater for soloinstrument med akkompagnement, trioer, kvartetter, kvintetter osv. I rubrikken "andre verker" er klaverstykker, herunder klaversonater, mindre stykker for forskjellge ensembler, romanser i tillegg til opera-arier, operaduetter osv. registrert.

De oppgitte tall dreier seg ikke om registrering av forskjellige verker eller antall konserter, men derimot om verker totalt sett, hvilket kan bety at om det for Grieg i en periode skulle være oppgitt at det er fremført 17 større verker, så kan det dreie seg om 13 fremføringer av klaverkonserten i a-moll, op. 16, og 3 oppføringer av "Peer Gynt"-suite I, op. 46.

Som nevnt ovenfor, bygger oversikten i del 3 på to hovedkilder ­ Børre Qvammes gjennomgang av hovedstadsaviser og min gjennomgang av programsamlingen i Norsk Musikksamling, Universitetsbiblioteket i Oslo. Oversikten nedenfor bygger bare på Qvammes undersøkelse. Grunnen til det er at sammenligningen ville bli skjev for de 14 komponistene som kommer i tillegg i denne delen ettersom oversikten i del 3 har et noe større tilfang ved at den bygger på programmer som dekker oppførelser utenfor hovedstaden. Det hadde naturligvis vært å ønske at oversikten nedenfor også hadde tatt hensyn til fremførelser utenfor hovedstaden. Imidlertid ville det ha sprengt alle tidsrammer om man skulle gått igjennom ca. 150 års programmer for de 14 komponistene som ikke omfattes av oversikten i del 3. Det må være riktig å si at de fleste og viktigste fremførelser og musikalske hendelser fant sted i hovedstaden og at bildet som fremkommer ved bare å ta hensyn til fremførelser her, må kunne anses som representativt.

Man kan tenke seg flere måter å foreta en periodeinndeling av materialet på. I del 1 er den gjort ut fra hensiktsmessighetskriterier. Inndelingene i Qvammes materiale er slått sammen til perioder på rundt 10 år. Statistikken er ført frem til 1918, året før Filharmonisk Selskaps orkester ble etablert. Året 1918 er betinget av materialets beskaffenhet hos Qvamme; det ville medført et tidkrevende og litt unødvendig arbeide også å ta med det ene året 1918­1919.

De komponister som inngår i del 3, er i del 1 skilt ut ved halvfet skrift, og komponistene er satt opp alfabetisk.

Den første oversikten ­ totalt for perioden frem til 1918 ­ viser at Ludvig van Beethoven inntar en særstilling uansett genre (521, 398, 803). Når det gjelder fremførelse av større verker følger Johan Svendsen (331) nærmest Beethoven etterfulgt av Mendelssohn (272), Mozart (268), Grieg (200) og Haydn (102). Grieg (123) følger nærmest Beethoven når det gjelder kammermusikk tett fulgt av Haydn (113) og Mozart (109). Når det gjelder "Andre" verker ­ klaverstykker, sanger osv. ­ kan ingen slå Grieg i registrerte fremførelser med 2673. Etter ham følger Chopin (2088), Schumann (1509), Schubert (1366) og Kjerulf (1304).

Gå til oversikten over registrerte komponister og førstegangsregistreringer 

Del 2: En kronologisk oversikt over avisenes anmeldelser

Et naturlig utgangspunkt for denne delen av undersøkelsen, ville ha vært å ta utgangspunkt i første gang en komponist overhodet ble fremført for deretter å følge resepsjonen av representative verker. Jeg har fulgt en slik fremgangsmåte for Berlioz' vedkommende, men funnet det litt uhensiktsmessig for de andre komponistenes vedkommende. Bortsett fra Liszt og Wagner har jeg for de andre komponistene tatt utgangspunkt i de tidligste anmeldelsene av de av deres større representative verker som ble fremført i Norge. Hva er et representativt verk i denne sammenhengen? I Brahms' tilfelle er et representativt verk et større verk ­ en av symfoniene, klaverkonsertene, kammermusikkverkene, men ikke sangene. Det samme gjelder Berlioz, Bruckner, Strauss og Reger. Når det gjelder Wagner, fremgår det av del 3 at utdrag, arier osv., fra hans operaer ble fremført svært mange ganger i perioden. Det jeg var interessert i, var imidlertid hvorledes hans nyskapende og "revolusjonære" verker ­ "Tristan und Isolde" og "Parsifal" ­ ble mottatt. For Liszts vedkommende var ønsket noe av det samme ­ å se om hans senere verker, verker som peker fremover mot impresjonisme og nyere tid, fikk spesiell omtale. I Liszts tilfelle viste det seg å være problematisk ettersom anmelderne ikke viet denne siden av Liszt særlig oppmerksomhet. For eksempel er det slik at da hans h-moll sonate for klaver ble fremført første gang, skjedde det på den andre av Ernst von Dohnányis tre konserter i oktober 1907. Anmelderne hadde da konsentrert seg om den første konserten og den andre og tredje ble derfor knapt viet oppmerksomhet. Derfor fikk oppførelsen av et så sentralt verk som Liszts h-moll sonate kun svært beskjeden omtale, om i det hele tatt noen. Ingen andre av Liszts verker som regnes som fremtidsrettede får særlig oppmerksomhet, det vil si de kan få oppmerksomhet, men blir ikke vurdert som spesielt moderne eller revolusjonerende. Jeg har derfor behandlet Liszt helt generellt.

La det være nevnt at selv i lys av de relativt få anmeldelsene som refereres nedenfor, viser hovedstadsanmelderne seg godt orientert om det de skriver om. De aviser jeg har hentet anmeldelser fra, er Aftenposten, Dagbladet , Morgenbladet, Morgenposten, Tidens Tegn (fra 1910), Verdens Gang, Ørebladet (fra 1891) og i noen tilfeller Norske Intelligenssedler/Christiania Intelligenssedler. Svært ofte er anmeldelsene usignerte eller er signert bare med forkortelser/initialer. I de tilfeller der det ikke gjengis fra en avis, er årsaken eneten at avisen ikke har anmeldelse eller at avisen ikke er lesbar på grunn av alder og dermed dårlig microfilm.

Følgende opplysninger kan gis om anmelderne (satt opp alfabetisk):

Hjalmar Borgstrøm (1864­1925) (noen ganger sign. "Hj. B.") ­ norsk komponist som i sin ungdom tok sterke inntrykk av Johan Selmers musikk. Elev bl. a. av Ursin og Johan Svendsen med videre studier i Leipzig og Berlin.

Catharinus Elling (1858­1942) (noen ganger sign. "C. E.") ­ norsk komponist og organist utdannet i Leipzig og hos Herzogenberg i Berlin. Hadde Johannes Brahms som et stort forbilde.

Johannes Haarklou (1847­1925) (noen ganger sign. "J. H.") ­ norsk komponist og organist utdannet hos Chr. Cappelen og L. M. Lindeman, deretter i 1873­75 hos Richter, Jadassohn og Kretzschmar i Leipzig og i 1876 hos Kiel, Bungert og Haupt i Berlin.

Reidar Mjøen (1871­1953) (sign. "R. M.") ­ cand. jur., norsk musikkritiker.

Ulrik Mørk (1865­1940) (sign. "U. M.") ­ norsk musikkskribent; studert fiolin med G. Bøhn og S. Svensen og sang med Thv. Lammers.

Per Reidarson (1879­1954) (sign. "P. R.") ­ norsk komponist og skribent, elev av Sigurd Lie, Gudbrand Bøhn og Catharinus Elling.

Arne van Erpekum Sem (1873­1951) ­ norsk sanger og sangpedagog utdannet i Paris og Wien.

Valentin H. Siewers (1855­1930) (sign. "+") ­ høyesterettsassesor og musikkritiker.

Trygve Torjussen (1885­1977) (sign. "T. T.") ­ norsk komponist utdannet i Roma og i Stuttgart.

Marius Moaritz Ulvestad (Ulfrstad) (1890­1968) ­ norsk komponist utdannet ved musikkonservatoriet i Oslo, i Berlin, Firenze og Paris.

Per Winge (1858­1935) ­ norsk komponist utdannet hos Edmund Neupert, Johan Svendsen og Otto Winter-Hjelm, deretter i Leipzig 1883­84 og i Berlin i 1884­86.

Otto Winter-Hjelm (1837­1931) ­ norsk komponist utdannet hos Neupert og Kjerulf, deretter i Leipzig 1857­58 og i Berlin i 1861-62.

Noen hovedsynspunkter hos anmelderne

Om Hector Berlioz er det å si at i lys av det materialet som refereres nedenfor, ble han svært positivt mottatt gjennom hele perioden av praktisk talt samtlige anmeldere. Unntaket er Catharinus Elling slik det bl. a. fremgår av hans anmeldelse av "Harold i Italien" i Morgenposten 16. januar 1905. Også publikum synes å ha vært begeistret for Berlioz' musikk. Den samme i det store og hele positive mottagelse som ble Berlioz til del, fikk også Franz Liszts musikk.

Om Wagner er å si at han fremstår som en mer eller mindre populær komponist i Norge. Dette skyldtes i hovedsak at det som ble fremført var fra "Tannhäuser" og "Lohengrin" og dermed i det store og hele lett tilgjengelig. Utdrag fra "Der Ring des Nibelungen" synes ikke egentlig å endre på dette. Bildet blir endres, selv om det egentlig ikke endres radikalt, da utdrag av et av hans "revolusjonære" verker ble fremført første gang i Norge i april 1887 ­ det dreier seg om sluttscenen fra 1. akt av "Parsifal". Otto Winter-Hjelm som i den forbindelse erklærer seg anti-wagnerianer skrev en svært lang anmeldelse i Aftenposten ­ muligens den lengste anmeldelse som i det hele tatt er skrevet i en norsk avis. Anmeldelsen måtte deles over to dager ­ 9. og 10. april 1887. På grunn av den grundighet som Winter-Hjelm behandler Wagner i denne sammenheng og at det ikke kan utelukkes at anmeldelsen senere kan ha vært et referansepunkt i synet på Wagner i Norge, har jeg nedenfor tatt med det meste av denne anmeldelsen 2. Den holdning Winter-Hjelm viser til Wagner i denne anmeldelsen, kom bare i liten grad til å endre seg; de synspunkter han legger for dagen her, forklarer også hans holdning til Debussy og ny-franske komponister senere. Winter-Hjelm var imidlertid av den oppfatning at Wagner var en glimrende orkesterkjenner og instrumentator.

De fleste andre anmeldere er derimot langt mer positive til den revolusjonære siden av Wagner, noen ganske enkelt begeistret. Disse holdningene synes dessuten ikke å fortape seg.

Johannes Brahms hadde problemer med å bli akseptert av publikum, i noen grad også av kritikerne. Han ble imidlertid møtt med stor respekt da hans "Schicksalslied" og "Ein deutsches Requiem" ble oppført i 1885. Hans musikk var blitt fremført bare noen få ganger før dette, og med oppførelsene av disse to store verkene i 1885 får Johannes Brahms for førte gang betydelig oppmerksomhet i Norge. Anmeldelsen i Dagbladet den 15. mars 1885 reflekterer imidlertid noe av den spenning som man oppfattet fantes mellom Wagner/Berlioz på den ene side og Brahms på den andre. Etter det første positive møtet, synker imidlertid interessen og forståelsen for Brahms' musikk hos publikum og presse ­ hans musikk føles ganske enkelt tung og vanskelig tilgjengelig ­ selv om respekten blant kritikerne for Brahms som en førende komponist i tiden likevel er tydelig.

Anton Bruckner anerkjennes som en betydelig komponist, men en som skriver alt for lange symfonier, så lange at publikum ganske enkelt ikke klarer å beholde interessen. Richard Strauss mottas med begeistring, selv om også han kan få enkelte mindre gode kritikker. Når det gjelder Max Reger finner vi nærmest alle avskygninger representert.

Helt til slutt i del 2 har jeg tatt med anmeldelser fra førsteoppførelsen av Claude Debussys musikk. I lys av det materialet som er lagt frem her, må det være riktig å si at ingen komponist er blitt møtt med en så samstemt negativ holdning, nærmest latterliggjørende, som den som ble Claude Debussy til del 9. desember 1906.

Som allerede nevnt er alle verker omtalt i del 2 uthevet med halvfet skrift i oversikten i del 3.

Gå til oversikt over anmeldte verker. 

Del 3: Oversikt over oppførelsestidspunkter, komponister, verker og eksekutører

Gå til oversikt over oppførelsestidspunkter, komponister, verker og eksekutører

 

Fotnoter

¹ "Norsk musikkbibliografi" ligger i TRIP-base under tittelen "Musbib" og er tilgjengelig via databasene ved Universitetet i Oslo; ansvarlig for innholdet er universitetsbibliotekar Kirsti Grinde.