Catilinaria III: Fiktiv film

(Dette er ledd i en serie der jeg presenterer tanker underveis i mitt forskningsprosjekt om resepsjonen av Catilina. For en innledning til temaet, se første blogginnlegg, Catilinaria I)

I min utforskning av Catilinas resepsjon har jeg kun funnet én film om Catilina, filmen Catilina av Mario Caserini fra 1910 eller 1912 (forskjellige kilder gir ulik dato). Filmen har i tillegg hittil vist seg umulig å oppdrive. Her i London har jeg bl.a engasjert en av dagens eksperter på romere på film, Maria Wyke, i jakten, men uten hell. Da jeg presenterte mine funn på en gjesteforelesning i Bristol, kom en av publikummerne imidlertid med en interessant opplysning. Han mente å huske en litterær Catilinafilm-innspilling i en av den britiske filosofen og forfatteren Iris Murdochs romaner. Og sannelig, i hennes debutroman Under the net (1954) foregår et helt kapittel  (kap. 12) i et filmstudio under en filminnspilling av en film om Catilina. 

Antikk eller moderne agitasjon?

Murdochs roman blir ofte betegnet som en lettere komisk pikareskroman og handlingen er umulig å oppsummere med få ord. I hovedsak dreier det seg om den unge skribenten Jakes jakt på sin gamle venn Hugo som ledd i å komme seg videre i livet. Dette fører ham ut på ville eventyr som bl. a involverer kidnapping av en filmstjernehund ved navn Mr Mars. Midt i denne jakten (dvs. i kap. 12) befinner hans gamle venn seg i et filmstudio i syd London under en innspilling  av en film om Catilina- Filmen er annonsert som At last! The truth about Catiline. Jake kommer seg inn på settet som er en pappversjon av antikkens Roma midt i det han (og leserne) tror er en flammende tale av Catilina foran den romerske plebs. Det viser seg imidlertid at talen er en reell og samtidig politisk tale som holdes av Jakes venn Lefty, lederen for The New Independent Socialist Party,  foran alle de romerske statistene. Det hele blir avbrutt av at en gruppe fra The United Nationalists går til angrep. Hugo og Jake redder Lefty ved å lage en liten eksplosjon som får kulissene til å kollapse. Til slutt kommer politiet. Jake slipper unna ved å la filmstjernehunden Mr Mars spille syk – hvem nekter vel en hundeeier med syk hund som må til veterinæren å slippe forbi politisperringene?

Iris Murdoch var svært vel bevandret i antikken. Hun startet sine universitetsstudier i Oxford med klassiske studier før hun viet seg til filosofien og hadde også en affære med antikkhistorikeren Arnoldo Momigliano. I romanen kommer hun med et åpenbart sleivspark til klassiske kolleger når den fiktive forhåndsomtalen skryter av at de har hatt «no less than three ancient historians on the payroll». Og omtalen av fremstillingen av Catilinas hustru, Aurelia Orestilla, røper nær kjennskap til kildene. Men episoden er også en god kommentar til Catilinaresepsjonen. 

Jake vandrer rundt som i en slags drøm mellom de romerske kulissene, men etter hvert som han hører mer og mer av hva den flammende taleren som står på toppen av en kjerre sier til den begeistrede plebsen, er det noe som skurrer:  

Some of the words which it was uttering  began now to find their way to my ears. It said:  «And that comrades is the way to get rid of the capitalist system. I don´t say it´s the only way, but I do say it´s the best way». I stopped. For all I knew Marxism might rapidly  be transforming the study of ancient history; all the same this sounded rather odd. Then in a flash I realized that the speaker was not Catiline but Lefty. 

Jake har forsåvidt rett i at marxismen også til tider har inntatt antikkens historie og lesningen av Catilina. For eksempel skrev Marx´venn Edward Spencer Beesly en lang artikkel om Catilina der han hevdet at Catilina var en type revolusjonær og at hans konspirasjon ble fremprovosert av Cicero. Beesly gjør dette helt eksplisitt, men Jakes sammenblanding gjør dette mer implisitt og allment. Det Jake tar for å være en antikk fiktiv tale, viser seg altså å være en moderne reell tale. Slagordene på plakatene er ikke romerske innskrifter ment for settet, men reelle politiske plakater. Her viser Murdoch frem hvordan det antikke og moderne kan være til forveksling likt og hvordan det antikke materialet kan fylles med moderne politisk mening. I den senere analysen av Leftys tale, er det som om Jake analyserer en antikk tale etter alle kunstens regler selv om han nå vet at det er Lefty. Skjønt episoden viser også hvordan sammenblandingen kan skurre. 

Kollaps i kulissene

For å slippe unna slagsmålet og å redde Lefty sprenger Hugo deler av settet slik at Roma kollapser og det hele blir liggende i rykende ruiner. Men hva er det som faller? Er det det antikke Roma? Fiksjonen Roma? Catilinas og/eller Leftys prosjekt? Eller er det tidsavstanden? Samtidig som fiksjonen er åpenbar – vi vet at det er et filmsett, «plastic and Essex board» -  og Jake gjør mye ut av kameraene og lyssettingen, gikk Jake en stund rundt i en slags drømmeaktig virkelighet og trodde han hørte den antikke Catilina. Eller er kollapsen snarere et forsøk på å splitte de to nivåene - vise at det ikke går?

For meg blir Murdochs kapittel i Catilinaresepsjonen et godt eksempel på ambivalensen mellom identitet og forskjell som alltid er tilstede i resepsjonen, men av og til kollapser som i en eksplosjon.

Kanskje gjør jeg for mye ut av denne ene scenen i Murdochs roman, men Murdoch er definitivt en lærd forfatter med mange lag som gjerne utfordrer sine lesere. Scenen var neppe en kommentar til Catilinas manglende nærvær på lerretet. Romanen er heller ikke hittil filmet. Skjønt akkurat denne scenen er kanskje ikke så oppmuntrende for en fremtidig filmprodusent heller ...