En langreist hvaltann

Hva tar man med seg hjem etter å ha vært på jobb i utlandet? Noe eksotisk, noe vakkert eller kanskje noe som forteller hva man har drevet med. Hvalskytter Johan Pedersen fra Trondheim tok med seg en tann fra en hval han hadde skutt, da han i 1917 kom hjem fra arbeid langs kysten av Sør-Afrika. Denne hvaltannen kan fortelle oss mye om norsk industri og økonomi de siste hundre årene.

Pedersen donerte tannen til den zoologiske avdeling, Trondhjems museum, ved Det kongelige norske videnskabers selskab. I dag er den en del av skjelettsamlingen til NTNU Vitenskapsmuseet i Trondheim (DRY-8354). Sammen med hvaltannen finnes et notat merket «Trondhjem den januar 1917» der vi kan lese:

«Tand av en spermacethval, fanget Pletenberg Bay i Syd afrika (mellom Kap Town og Durban) i slutten av november 1916 av hvalskytter Johan Pedersen (f. Trondhjem). Hvalen var 116 norske fot lang. Hvalbåtens navn Formosa tilhøjrende Wrangel & Co., Haugesund. Tænder kun i underkjæven. De gaar ud i huller i overkjeven.”

Spermhvaler er interessante både på grunn av sin rolle som ressurs for menneskene, og fordi de er helt spesielle dyr. De finnes i alle verdenshav, og livene deres likner det til et annet enormt dyr; elefantens. Hunner lever i faste grupper der de jakter sammen, forsvarer seg og passer hverandres unger. Når hannene er ungdommer, forlater de gruppen og driver rundt alene – jo eldre de er, jo høyere breddegrader.

Spermhvaltannen fra Sør-Afrika er interessant fordi den har en samlingshistorie som er svært ulik den andre spermhvaltannen i Collecting Nordens virtuelle utstilling (les om spermhvaltannen her), sendt inn til det naturhistoriske museet i Bergen av forfatter Alexander Kielland. De har riktignok det til felles at begge kom inn i museumssamlinger som donasjoner. Det er ikke selvsagt, for hvaler kommer inn i samlinger på ulike vis, for eksempel gjennom innkjøp eller bytte fra museet, eller gjennom målrettet innsamling for forskningsformål. Begge tennene er også levert inn til museet av menn, noe som gjelder det store flertallet av hvaleksemplarene i museumssamlinger der vi kjenner giveren. Men der stopper også likhetene. Mens Kiellands spermhvaltann kommer fra Jæren i Norge og antakelig ble funnet tilfeldig, kommer denne fra en spermhval som giveren selv hadde skutt i utlandet, i embets medfør.

Spermhvaler finnes i alle verdenshav, og man kan derfor tenke seg at museets eksemplarer kan komme fra nær sagt hvor som helst. Imidlertid kommer de fleste av de få av spermhvalene ved de naturhistoriske museene i Bergen og Oslo fra andre land enn Norge, slik tilfellet er med spermhvaltannen fra Johan Pedersen. Dette kan være knyttet til hvalfangst, siden mange kroppsdeler fra spermhvalen ble brukt som ressurser, og ikke ble del av verken private samlinger eller museer.

Den mest kjente spermhvaljakten var amerikansk og fant sted i den amerikanske perioden fra tidlig 1700-tallet til slutten av 1800-tallet, og inspirerte en av verdens største romaner, Hermann Melvilles Moby Dick (1851). Den mest omfattende spermhvaljakten, derimot, skjedde senere og med stor norsk deltakelse. Spermhvalene ble mål for den industrielle hvalfangsten på 1900-tallet, særlig etter andre verdenskrig. At dette var noe helt annet enn det som skildres i Moby Dick, kommer tydelig fram i statistikken: Fra 1900 til sommeren 1962 ble det skutt 300 000 spermhvaler, like mange som gjennom hele 1700- og 1800-tallet til sammen. Det samme antallet ble igjen skutt på bare ti år, fra 1962 og fram til 1972.

Johan Pedersen jobbet for hvalfangstselskapet Wrangell & co i Haugesund. Haugesund var en viktig base for norske hvalfangstselskaper, og disse hadde ofte aktører fra shippingindustrien i ryggen, deriblant eieren av selskapet som Pedersen jobbet for, HM Wrangell. Selskapene til Wrangell drev først hvalfangst på Island, og fikk i 1912 tillatelse til å skyte hval fra en landstasjon i Plettenberg Bay i Sør-Afrika i 23 år. Den var en av flere norske hvalfangststasjoner på den sørlige halvkule, flere av dem i dagens Sør-Afrika. Hvorfor skjedde denne forflytningen av hvalfangsten, fra Norge, via Island og deretter til Afrika og Antarktis? Etter noen tiår med intens jakt på de største hvalene, var det så få igjen at det ikke lenger lønnet seg, og det kom dessuten forbud mot hvalfangst i de nordligste fylkene i Finnmark i 1904.

Da Wrangell & co satte i gang fangst fra Plettenberg Bay, skjedde dette bare to år etter at Sør-Afrika-unionen ble opprettet. Landet var akkurat ferdig med to boerkriger, der boerne tapte mot britene. Det var attraktivt for britene at norske hvalfangstselskaper etablerte seg i Sør-Afrika fordi Norge var en ledende hvalfangstnasjon. Samtidig som nordmennene jaktet hvaler langs den sør-afrikanske kysten, utfoldet en av de mest kjente historiene om undertrykkelse seg i landet. Tre år etter den andre verdenskrigens slutt vant nasjonalistpartiet valget, og utviklet apartheid, blant annet gjennom å bygge videre på det britiske kolonistyret. Apartheid undertrykket den svarte og fargede majoriteten av befolkningen, som responderte med en langvarig motstandskamp. Selv om Johan Pedersen reiste hjem, og Wrangell & co sin hvalfangst i Sør-Afrika ble relativt kortvarig, fortsatte andre norske aktører å delta i hvalfangsten i landet helt fram til 1968. Dette er seks år etter at Nelson Mandela ble arrestert og åtte år før Soweto-opprøret, hendelser som etter hvert førte til en omfattende norsk boikott av sør-afrikanske varer.

Johan Pedersens spermhvaltann kunne ha blitt funnet i Norge. Men sjansen for at han fikk tak i den på den andre siden av jordkloden, var faktisk større.

Takk til

Samlingsansvarlig Karstein Hårsaker ved NTNU Vitenskapsmuseet

Professor Rathkes, Professor R. Collett og Professor N. Willes legat for støtte til å besøke samlingen ved NTNU Vitenskapsmuseet.