Innholdsoversikt Bulletin nr. 1
Forord
Foreliggende arbeid er en undersøkelse som er gjort i forbindelse med et fellesnordisk forskningsprosjekt med tittelen: "France in Nordic music 19001940". Resultatet er utformet i tre deler. Første del er en innledning som gjør nærmere rede for undersøkelsens bakgrunn, hvilke komponister undersøkelsen omfatter, redegjørelse for kilder samt et sammendrag. Andre del er en resepsjonshistorisk introduksjon til perioden inndelt i tre avsnitt. Tredje del er en oversikt over oppførelsestidspunkter, komponister, verker og eksekutører.
Så langt jeg har kunnet bringe på det rene, foreligger det bare to vitenskapelig arbeider som behandler resepsjonshistoriske emner fra perioden 19001940. Det ene er Laila Mowinckels artikkel "Grieg og Debussy" i Norsk musikktidsskrift nr. 2 og 3 1973 som bl. a. behandler førsteoppførelsen av Debussy i Norge. Det andre er professor Finn Benestads artikkel "Claude Debussy i norsk musikkliv frem til 1925. Et dokumentarisk arbeidsmateriale" i Studia Musicologica Norvegica nr. 2 1976, en artikkel jeg har benyttet meg av og som det vil bli henvist til.
Stabekk, 18. april 1997
Rune J. Andersen
Innledning
1.1. Komponistene
Utgangspunktet for denne undersøkelsen var å finne ut hvor ofte Debussy, Ravel og komponistene i gruppen "Les Six" ble fremført i Norge fra rundt århundreskiftet og frem til krigsutbruddet i 1940, med hvilke verker de var representert, hvilke utøverne var og hvorledes de ble mottatt i pressen. Undersøkelsen er, som nevnt i forordet, gjort som del av et nordisk prosjekt som under tittelen "France in Nordic Music 1900-1940" undersøker ny-fransk musikks påvirkning på Norden.
Etter en første gjennomgang av det tilgjengelige kildematerialet oppdaget jeg imidlertid at også andre nyere franske komponister enn de nevnte ble fremført og fant at bildet ville bli skjevt om man begrenset seg til Debussy, Ravel og "Les Six". Om alle de nyere franske komponistene ser det ut til at musikkanmelderne har benyttet fellesbetegnelsen "ny-franske". Det er imidlertid ikke alltid helt klart hvilke komponister anmelderne sikter til. Noen ganger kan man få forståelsen av at betegnelsen bare refererer til Debussy og komponister man oppfatter som spesielt påvirket av ham; andre ganger synes det å dreie seg om en tidsavgrensning Debussy og samtidige eller yngre komponister. I det følgende vil jeg benytte "ny-franske komponister" som en tidsavgrensende betegnelse fra og med Debussy med en betydning i retning av "franske komponister som viser nye og avvikende musikalske trekk sett i lys av en klassisk-romantisk tradisjon".
De komponistene som på denne måten kommer på tale, er komponister knyttet til de "skoler" eller "grupper" som vanligvis blir nevnt i forbindelse med fransk musikk foruten flere enkeltstående komponister. (Inndelingen i skoler følger den en finner i Austin, William: Music in the 20th century. From Debussy through Stravinsky, New York/London 1966 p. 169.) På s. 2 finner man en oversikt over hvilke komponister det dreier seg om og antall konserter der deres verker er å finne.
Ved første gjennomgang av kildematerialet ble det i tillegg også klart at det i denne perioden for første gang i Norge fremføres verker av en rekke svært betydningsfulle andre nye komponister enn de ny-franske Arnold Schönberg, Igor Stravinskij, Belá Bartók, Paul Hindemith, Dimitrij Sjostakovitsj, Sergej Prokofjev, Frantz Schreker, Zoltán Kodály, Bohuslav Martinu og Ernst Krenek. Også disse er tatt med i oversikten på s. 2 foruten i oversikten i tredje del. Jeg har gjort dette i håp om å få en indikasjon på "styrken" av de ny-franske komponistene i musikklivet i perioden. Av de ikke-franske komponistene har jeg bare tatt med resepsjonshistorisk stoff for Stravinskijs vedkommende ettersom han i denne perioden har en meget nær tilknytning til Frankrike.
-
(Selv om betegnelsen ikke er god, har jeg i den videre tekst for enkelhets skyld funnet det hensiktsmessig å benytte betegnelsen "ikke-franske" eller "nyere ikke-franske" om disse komponistene. Arthur Honegger, som var sveitser, er regnet som en fransk komponist slik vanlig er i musikkhistorisk sammenheng. Som man også legger merke til, omfatter undersøkelsen ingen nyere norske komponister flere av dem representerer tidens nyere stilstrømninger, komponister som Alf Hurum, Pauline Hall, Bjarne Brustad, Arvid Kleven, David Monrad Johansen bare for å nevne noen. Heller ingen nyere nordiske komponister er innlemmet, og man kan spørre om hvorfor Schreker, Krenek, Martinu og Kodály er tatt med og ikke komponister som Arnold Bax, Gustav Holst og George Enescu. Det er utgangspunktet for undersøkelsen og den tid jeg hadde til rådighet som har ført til denne avgrensningen. En utvidet resepsjonshistorisk undersøkelse som også tar med alle de nyere ikke-franske komponistene som fremføres i Norge i perioden, bør imidlertid etter mitt skjønn gjøres for det første fordi en slik undersøkelse ikke synes å være foretatt, for det andre fordi det er en svært viktig periode i norsk musikkhistorie der forskjellige stilretninger brytes mot hverandre.
Selv om undersøkelsen på denne måten kan sies å ha mangler hva sammenligningsgrunnlag angår, mener jeg likevel at med det sammenligningsgrunnlag jeg har gitt, kan den si noe om hvilken "styrke" oppførelser av ny-franske komponister og deres musikk hadde i norsk musikkliv i perioden 19001940.)
-
I oversikten som her følger, er antall oppførelser fordelt over tre perioder, de samme perioder som jeg har benyttet i del 2; navn i kursiv betyr at komponisten regnes med til angjeldende "skole", men ikke er å finne i konsertprogrammene her i Norge. Rekkefølgen i hver gruppe er bestemt av den enkelte komponists fødselsår. Det fremgår av oversikten at Germaine Tailleferre ikke er fremført i Norge. Det må imidlertid nevnes allerede her at hun deltok som akkompagnatør ved to konserter i november 1920, noe jeg kommer tilbake til.
Oversikt over antall fremførelser av ny-franske og enkelte nyere ikke-franske komponister i perioden 1900-1940; oversikten viser også hvilke ny-franske komponister som ikke ble fremført:
1900-1919 1920-1929 1930-1940 Totalt
Franske komponister:
Enkelt-komponister/"skoler"
Debussy, Claude (18621918) 86 137 107 330
Dukas, Paul (18651935) 1 9 4 14
Koechlin, Charles (18671950) 0 1 0 1
Roussel, Albert (18691937) 0 6 2 8
Schmitt, Florent (18701958) 0 2 3 5
Ducasse, Roger (18731954) 0 1 0 1
Ravel, Maurice (18751937) 8 41 63 112
Aubert, Louis (18771968) 0 3 3 6
Huré, Jean (18771930:) 0 0 1 1
Caplet, André (18781925)
Varèse, Edgar 18831965
"Les Six":
Durey, Louis (18881979)
Honegger, Arthur (18921955) 0 8 7 15
Milhaud, Darius (18921974) 0 2 7 9
Tailleferre, Germaine (18921983)
Auric, Georges (18991983)
Poulenc, Francis (18991963) 0 3 2 5
"L'École d'Arcueil":
Satie, Erik (18661925): 0 1 2 3
Sauguet, Henri (19011989)
Jacob, Maxime (19061977)
CliquetPleyel, Henri (f. 1894)
Désormiére, Rogery (18981963)
Ikke-franske komponister:
Schönberg, Arnold (18741951) 0 10 1 11
Schreker, Frantz (18781934) 0 2 0 2
Bartók, Béla (18811945) 0 5 4 9
Stravinskij, Igor (18821971) 0 13 19 32
Kodály, Zoltán (18821967) 0 0 7 7
Martinu, Bohuslav (18901959) 0 0 1 1
Prokofiev, Sergej (18911953) 0 1 7 8
Hindemith, Paul (18951963) 0 2 6 8
Krenek, Ernst (f. 1900) 0 0 3 3
Shostakovitsj, Dimitri (19061975) 0 0 1 1
Som man ser, er det Debussy og Ravel av de franske komponistene som er fremført flest ganger, henholdsvis 330 og 112. Ser man samtlige komponister under ett, er det Igor Stravinskij som følger nærmest med 32. Samlet sett blir Debussy og Ravel stående i en særstilling, mens Stravinskij blir liggende mellom dem og en gruppe som ligger innenfor et antall på fra 15 ned til bare én konsert.
1.2. Kildene
Hovedkilden til komponist-, verk- og eksekutøroversikten man finner i del 3, er den store programmsamlingen som finnes i Norsk Musikksamling ved Universitetsbiblioteket i Oslo. Det er all grunn til å tro at den inneholder de aller fleste konsertprogrammer for perioden. Et par andre samlinger jeg har konsultert, finnes også i Norsk Musikksamling. For det første den enorme utklippssamlingen til musikkanmelderen Ulrik Mørk, en samling han i sin tid overlot biblioteket; dernest David Monrad Johansens omfattende samling av egne anmeldelser fra perioden september 1925 til mars 1936 og Filharmoniens utklippssamling av konsertanmeldelser. (Ulrik Mørks samling har kat. nr. Td 2, David Monrad Johansens samling kat. nr. Td 34 og Filharmoniens har kat. nr. Td 5.)
Hva gjelder Universitetsbibliotekets programsamling finner man eksempler på at enkelte programmer fra perioden mangler. Den har f. eks. ikke program for Mary Barratts konsert 12. november 1914; opplysninger finnes derimot i Ulrik Mørk-samlingen. Andre eksempler på samme forhold er Elisabeth Munthe-Kaas' konsert 21. november 1915, Anna Hagelstams konsert 21. januar 1916, Mary Barratts konsert 10. mars 1916, Nils Larsens fremførelse av Debussy 18. mars samme år og Lisolda Feirings fremførelse av Debussys "Les Cloches" 24. november også samme år. Et eksempel på en konsert som bare finnes omtalt i en avis og ikke i noen av kildene som er nevnt ovenfor, er en konsert den 25. april 1918 arrangert av "Alliance Française" med verker av bl. a. Debussy og Ravel. Annonsen står å lese i Aftenposten dagen før.
Det kan naturligvis ikke utelukkes at det finnes flere slike eksempler. Den eneste mulighet for å få en så fullstendig oversikt som mulig, er naturligvis å foreta en systematisk gjennomgang av de kildene jeg har nevnt, og sammenholde resultatet med en systematisk gjennomgang av årgangene for de viktigste avisene som har konsertannonser. En slik omfattende og tidkrevende gjennomgang har jeg på det nåværende tidspunkt ikke kunnet foreta. Allikevel er det ingen grunn til å anta annet enn at Universitetsbibliotekets programsamling sammen med de andre kildene inneholder opplysninger om de aller fleste konsertene med ett forbehold: det er sparsomme opplysninger om konserter utenfor Oslo. Det er imidlertid intet som tyder på at ikke de viktigste begivenhetene i norsk musikkliv skjer i Oslo i denne perioden og at uttrykket "norsk musikkliv" i overskriften derfor ikke er misvisende.
Jeg har kalt foreliggende arbeide "en resepsjonshistorisk introduksjon" i hovedsak fordi det av tidsmessige grunner, som nevnt, ikke har vært mulig å foreta en systematisk gjennomgang av avisanmeldelsene. Referater fra anmeldelsene av de viktigste førsteoppførelsene er imidlertid tatt med. Hva gjelder utvalget av artikler og begivenheter ellers, har jeg tatt med det som springer en i øynene i møte med de kildene jeg har nevnt ovenfor. En systematisk gjennomgang av tidsskrifter var ikke planlagt og er heller ikke gjennomført. Men da Jean-Aubrys navn var å finne i forbindelse med konsertene den 24. og 25. november 1920, undersøkte jeg om hans artikkel om Claude Debussy i tidsskriftet Atlantis i 1921 kanskje kunne være den første artikkel om Debussy i et norsk tidsskrift som behandler emner om ny-fransk musikk. Så langt jeg har kunnet bringe på det rene, er imidlertid en artikkel om Debussy skrevet av Pauline Hall i 1914 den første. Deretter følger en artikkel av Jens Arbo fra 1919 etterfulgt av Jean-Aubrys artikkel og de andre artiklene fra begynnelsen av 1920-tallet som det refereres til nedenfor.
Når det gjelder avisanmeldelser, har jeg konsultert viktige hovedstadsaviser som Aftenposten, Morgenbladet, Morgenposten, Dagbladet, Ørebladet, Verdens Gang, Tidens Tegn og enkelte andre. For å få et bilde av resepsjonen finner jeg som regel grunn til å gjengi synspunkter fra de fleste av disse, men når noen aviser viser sammenfallende oppfatninger, refereres det i noen tilfeller fra bare en eller noen få. Dessuten synes det å være slik at ikke alle avisene har anmeldelser av alle konserter; i noen tilfeller anmeldes riktignok konsertene, men uten å omtale verker av interesse i denne sammenheng.
En ytterligere grunn til at jeg har kalt det foreliggende en introduksjon, er at flere vesentlige spørsmål ikke er behandlet. Det sentrale spørsmålet om utviklingen og forståelsen her hjemme av begrepet "impresjonisme" er f. eks. kun belyst ukommentert i form av artikkelreferater. Likeledes er begrepet "ny musikk" heller ikke tatt opp til behandling. Derimot pretenderer del tre å gi en fullstendig oversikt over de verker som ble fremført, tidspunktene og eksekutørene slik de nevnte kilder viser.
Så langt jeg har kunnet registrere, eksisterer det, som nevnt i forordet, bare to vitenskapelige arbeider som behandler ny-fransk musikk i denne perioden, nemlig Laila Mowinckels artikkel "Grieg og Debussy" i Norsk musikktidsskrift nr. 2 og 3, 1973 og Finn Benestads artikkel i Studia Musicologica Norwegica nr. 2 1976 med tittelen "Claude Debussy i norsk musikkliv frem til 1925. Et dokumentarisk arbeidsmateriale". Det vil bli henvist til sistnevnte artikkel flere steder nedenfor.
1.3. Oversikt og sammendrag
På grunnlag av oversikten i del tre finner man at det fremføres 924 ny-franske og nyere ikk-franske verker totalt i perioden; av disse er 860 ny-franske og 64 nyere ikke-franske.
-
(Tallene tar ikke hensyn til genre Debussys romanse "Mandoline" teller som én komposisjon på lik linje med f. eks. Milhauds store verk "Kong David". Alle komposisjoner er dessuten regnet med alle ganger de forekommer, ikke bare første gang, og de prosedyrer som kreves for å behandle tallene vitenskapelig-statistisk, er ikke foretatt. Tallene kan derfor gi et skjevt bilde om man trekker for vidtgående konklusjoner. Tallene gir egentlig bare en pekepinn om interessen for ny-fransk musikk og ny-fransk kontra nyere ikke-fransk musikk.)
Ettersom det av konsertprogrammene ikke alltid er mulig å avgjøre den enkelte eksekutørs nasjonalitet, er det vanskelig å lage en statistikk over norske eksekutører på den ene side og utenlandske på den andre. Det må allikevel være riktig å si at man ved gjennomgangen av programmene får et tydelig og klart inntrykk av at det er norske eksekutører som i første rekke står for fremførelsen av tidens nye musikk.
Programmene viser at det spesielt er en institusjon som har hatt særlig betydning i forbindelse med fremførelse av ny musikk i perioden Filharmonisk Selskap. I tillegg til Filharmonisk Selskap ser det ut til at foreningen "Alliance Française" har vært aktiv. Det vil fremgå i det følgende at foreningen var ansvarlig for minst et par konserter. Jeg har forsøkt å undersøke om foreningen har vært mer aktiv enn dette kan tyde på, men foreningen har opplyst at det ikke finnes arkiver fra denne tiden.
-
I Torleiv Kronens bok De store årene. Fransk innflytelse på norsk åndsliv 18801900 (Oslo 1982) opplyses det på s. 286f at "Alliance Française d'Oslo" ble stiftet i 1896. I 1898 ble det dannet underavdelinger i Bergen og Trondheim, i 1911 i Drammen. Senere har det kommet foreninger i Stavanger, Kristiansand, Fredrikstad, Tønsberg, Porsgrunn/Skien, Ålesund og Sandefjord. I en sluttnote på s. 296 i Kronens bok angis en kilde som muligens ville ha kunnet bringe mer klarhet i foreningens aktivitet på det musikalske området: 80 ans d'amitié franco-norvégienne, 1976. Det er tydeligvis tale om et festskrift, men jeg har ikke hatt tilgang til det. "Alliance Française d'Oslo" har imidlertid opplyst at den franske ambassade kan ha opplysninger om foreningens aktiviteter ettersom de aller fleste arrangementer har vært et samarbeide mellom ambassaden og foreningen. Dette er imidlertid ennå ikke undersøkt.
Den første konsert med ny-fransk musikk i Norge finner sted 9. desember 1906. Da fremfører kapellmester Johan Halvorsen med Nationaltheatrets orkester Prélude à l'après midi d'un faune, "Nuages" og "Fêtes" fra Trois Nocturnes av Claude Debussy. I 1908 fremføres Ravel for første gang og i januar 1911 Paul Dukas. Alle tre komponister får i det store og hele en svært negativ mottagelse av anmelderne som simpelthen er forvirrede og usikre.
Frem til 1920 kan hverken Ravel eller Dukas måle seg med Debussy hva antall fremførelser angår, ja, endog helt til midten av 20-tallet. Holdningen til den ny-franske musikken blant anmelderne er lenge svært negativ. Et foredrag av professor Paul Landormy i Bergens Haandværkerforenings festsal arrangert av "Alliance Française" i mars 1913 må betraktes som et forsøk på å endre de nagative holdningene til ny-fransk musikk; så langt det har vært mulig å bringe på det rene, er dette det første fremstøt i Norge som gjøres for bringe større forståelse for utviklingen i fransk musikk ikke bare ved å fremføre musikk, men også ved hjelp av foredrag. Hverken fremstøtet i Bergen, som ble referert i Musikbladet nr. 17 og 18 i april 1913 eller Pauline Halls engasjerte artikkel om Debussy i 1914 synes å endre anmeldernes holdning. Det skjer først henimot 1920. Da gjøres det markerte fremstøt for å øke forståelsen for den ny-franske musikken. (Et viktig bidrag til den merkbare positive holdningsendringen skyldes sikkert også utfallet av 1. verdenskrig.) I 1919 har Jens Arbo en artikkel i Musikbladet som tar for seg impresjonismen og Debussy, og i november 1920 arrangerer foreningen "Alliance Française" to konserter med foredrag der temaet på den første konserten er "Paul Verlaine et la musique", mens temaet på den andre er "Claude Debussy". I 1921 og 1922 kommer flere tidskriftartikler om ny-fransk musikk, artikler som bl. a. utvider perspektivet ved å ta opp yngre ny-franske komponister enn Debussy og Ravel.
En stor begivenhet var det da Maurice Ravel i februar 1926 selv kom på besøk til Norge. Det ble imidlertid bare gitt en solistkonsert det var ikke nok tid til prøver med Filharmonisk Selskaps Orkester. Forut for besøket finner man flere informative artikler i avisene om Ravel og hans musikk. Forventningene ble skrudd opp og ble innfridd hva gjaldt Ravels verker som sådan. Inntrykket ble imidlertid skjemmet av til dels meget dårlige fremførelser.
I tillegg til at det musikkelskende publikum får oppleve ny-fransk musikk her hjemme, får man mot slutten av 20-tallet også innblikk i tidens revolusjonære musikkliv i Frankrike. I en rekke artikler som David Monrad Johansen sendte hjem til Aftenposten fra Paris der han oppholdt seg i første halvdel av 1928, gir han livfulle skildringer av det meget spenningsfylte musikklivet i den franske hovedstad man får nesten følelsen av å være med der det skjer. Samtidig var musikklivet også her hjemme blitt mer og mer sammensatt ettersom flere og flere både ny-franske og andre nyere komponister ble fremført. Dette har trolig skapt et behov for musikkhistorisk oversikt og informasjon og er trolig bakgrunnen for de såkalte "Akademiske konserter" som gis fra høsten 1929 frem til våren 1932. Konsertene ble store publikumssuksesser. Om perioden 1930-1940 er det egentlig ikke annet å si enn at flere betydelige ny-franske verker fremføres og gjør at ny-fransk musikk vinner aksept og konsoliderer sin stilling og utgjør en helt vesentlig del av tidens nye musikk. Ikke minst får fremførelsen av Honeggers "Kong David" i 1931 betydning for synet på den senere utviklingen av ny-fransk musikk.
Kartleggingen av fremførelser av ny-fransk musikk er det gjort rede for i oversikten i del tre. Om den rolle nyere fransk musikk spilte for utviklingen av moderne musikk i perioden, må hovedkonklusjonen bli: det er den ny-franske musikken som i periodens første år preger bildet og leder an helt frem mot 1930. Fra rundt 1930 av blir imidlertid bildet mer sammensatt andre nyere europeiske strømninger har da for alvor nådd frem til våre kyster.